Kriseberedskap

Det norske samfunnet må være forberedt på at vulkanutbruddet på Island kan vare lenge.

Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over 12 år gammel
iconLeder
Dette er en leder. Lederartikkelen uttrykker Bergens Tidendes publisistiske idé: En partipolitisk uavhengig, frittstående, liberal og borgerlig (ikke-sosialistisk) avis.

VULKANUTBRUDDET i Eyafjallajökull har alt fått store økonomiske konsekvenser. De nærmeste dagene kan opp mot 20.000 arbeidstakere bli permittert i flyindustrien og direkte tilknyttede næringer. Hvis flytrafikken blir lenge lammet, vil også andre næringer bli berørt. Reiseliv er særlig utsatt. Staten må vurdere om den bør eller kan bidra til kriseløsninger.

Denne naturkatastrofen har til overmål vist hvor avhengig samfunnet har gjort seg av luftfarten, og hvor sårbart det er blitt som følge av at fly og helikopter ikke alltid kan erstattes av andre transportmuligheter. Ressursbruken kan ikke baseres på unntakstilfeller av denne typen. Men vi har fått lære at det må finnes alternativer når livsviktige infrastruktur blir satt ut av drift.

VI GÅR UT FRA at regjeringen har hentet frem tidligere avgitte sårbarhetsanalyser, og oppdatert dem. Slike tilrådinger står alltid i fare for å bli nedprioriterte, med lignende politiske reflekser som for vedlikehold: Det er ikke noe som gjøres, i det minste ikke akkurat nå. Slik svekkes kriseberedskapen. Og sårbarheten blir større etter hvert som teknologien og samfunnsutviklingen blir mer avansert. Vårt langstrakte og tynt befolkede land gir ekstra utfordringer.

Dersom vulkanutbruddet avtar raskt, lar de økonomiske og samfunnsmessige konsekvensene seg forholdsvis enkelt håndtere. I luftfartsnæringen står riktignok mange foretak på gyngende grunn. Men konkurransen er internasjonalt regulert, bare de minst lønnsomme rutene og flyplassene er offentlig subsidiert. Hvis de berørte virksomhetene ikke tåler en kortvarig krise, eventuelt i forståelse med sine egne bankforbindelser, er de knapt liv laga. Staten bør ikke bidra med kunstig åndedrett i slike tilfeller.

HVIS ASKESKYENE varer lenge ved, må staten ta på seg en mer aktiv rolle. I så fall kan flere viktige samfunnsstrukturer bli satt på spill. Luftfarten kan da bli en av flere næringer som ber om krisehjelp, og må eventuelt prioriteres deretter.

Uavhengig av varigheten, gir vulkanutbruddet en ekstra påskyndelse til å legge langsiktige politiske føringer for samfunnsutviklingen og statens rolle i så måte. Det bør også gi ny tyngde til den politiske innsatsen for klimatilpasning. Føre-var-prinsippet og kriseberedskap for klimaendringer bør være lettere å forholde seg til enn vulkanutbrudd på Island.

Hva bør staten gjøre hvis askeskyene blir værende?

Publisert: