Har Norge egentlig lært noe som helst om sammenhengen mellom klimaendringer og naturskade? Rapporten «Føre var, etter snar eller på stedet hvil?», som Vestlandsforsking har laget for Kommunenes sentralforbund (KS), gir grunn til å spørre.

Rapporten viser at norske kommuner rett og slett ikke driver med naturskadesikring, men paradoksalt nok tilbakefører den ødelagte infrastrukturen til sin opprinnelige stand — på samme sted som katastrofen allerede har rammet.

Rapporten er nedslående lesning, men kan også fungere som en omstart for arbeidet med forebygging av naturskader.

Storflommen i oktober i fjor sitter naturlig nok fremst i pannebrasken på lokalpolitikere over hele Vestlandet. Så ødeleggende hendelser skaper angst og utrygghet, og det er forståelig at ordførere leter etter raske løsninger. Men å forgripe seg på vernede vassdrag, slik ordfører Noralv Distad i Aurland ønsker, er for offensivt.

Også på Voss og i Odda leter politikerne etter lignende løsninger; å demme opp, sprenge avlastningstunneler og produsere kraft i samme slengen. Dette er omfattende inngrep, med uoverskuelige konsekvenser.

Som funnene i KS-rapporten viser, er det svært usikkert om slike prosjekter noen gang blir lønnsomme, eller om andre og mindre inngripende tiltak vil være mer effektive. Å oppheve hardt tilkjempede verneplaner for å begrense naturskade, bør være det siste man gjør.

Arbeidet bør begynne et annet sted: Fra start. Rapporten avdekker betydelige mangler i alt fra kunnskap og datainnsamling til samarbeid og kompensasjonsordninger.

Kostnadene ved naturskade illustrerer dette: Fra 2010 til 2013 betalte staten og forsikrings­selskapene ut 5,8 milliarder kroner til flom­rammede. I samme periode ble det bare brukt 600 millioner kroner på forebygging av flomskade i norske kommuner.

Mangel på penger til vedlikehold, investeringer og kartlegging er det viktigste hinderet for bedre forebygging. Mangel på kunnskap og data om skadeomfang og kostnader er også et alvorlig problem. I tillegg mangler Norge enkle sårbarhets­vurderinger for infrastruktur, utrolig nok.

Dessuten er kompensasjonsordningene direkte kontraproduktive. Statens skjønnsmidler, som er den eneste ordningen for erstatning for ødelagt infrastruktur i kommunene, krever at bygg, veier og broer bygges opp igjen i «opprinnelig stand». Dette er til direkte hinder for skadeforebygging og klimatilpasning. Ordningen må moderniseres.

Det er åpenbart at dersom norske kommuner skal håndtere hyppigere ekstremvær, flom og skred, må de få bedre hjelp fra staten. Omstillingen er stor, og vil kreve store investeringer kommunebudsjettene ikke er utstyrt for å makte.

Men først og fremst må regjeringen skaffe seg kunnskap og verktøy til å håndtere utfordringene bedre. Det haster.