På FNs klimamøte i Warszawa, skulle 190 land enes om veien frem mot det avgjørende møtet i Paris om to år. Ettersom det ikke var noe i opptakten til møtet som skulle tilsi et gjennombrudd, var det få som ventet et vellykket møte. Håpet var likevel at to ukers forhandlinger skulle få fortgang i forberedelsene til klimatoppmøtet i 2015, der landene etter planen skal komme frem til en bindende avtale. Det skjedde ikke.

Når ordet «forpliktelser» ble kastet ut av avtalen det siste forhandlingsdøgnet, er det grunn til å være skuffet over at møtet gikk enda dårligere enn fryktet.

Verdens klimagassutslipp er i år på sitt høyeste noensinne. Utslippene fortsetter å øke, selv om veksten er svakere enn før. Det haster med en avtale om utslippskutt, dersom målet om maks to graders oppvarming av kloden skal kunne nås: Ifølge klimaforskere tåler atmosfæren kun tre tiår til med dagens utslippsnivå.

Det er gledelig, som miljøminister Tine Sundtoft (H) påpeker, at «viljen til å gjøre noe øker». Men enigheten om både hvilke utslippskutt som er nødvendig og hvordan de skal gjøres, er langt unna. Striden om hvilket ansvar utviklingsland skal ta for klimakutt vedvarer også.

Et av de få lyspunktene på Warszawa-møtet, er en enighet om prosessen for bevaring av skog. For Norges del er dette viktig, fordi det er her store deler av klimakuttene utenlands gjøres. Klarere regler kan redusere risikoen for korrupsjon i regnskogsatsingen. Avtalen kan sikre at pengene faktisk gir en klimaeffekt, noe som igjen gjør det lettere å opprettholde finansieringen av prosjektene.

Det ble også gjort visse fremskritt om Det grønne klimafondet, som skal finansiere klimatilpasninger og utslippsreduserende tiltak i utviklingsland. Både private og offentlige aktører skal bidra inn i fondet.

Men samtidig som de offisielle internasjonale klimaforhandlingene mislykkes, skjer det vesentlige fremskritt andre steder. USA har tidligere strittet imot en forpliktende klimaavtale, men er nå pådrivere for at samtlige land — også utviklingslandene - skal formulere mål for hvor mye utslippene skal reduseres. Blant annet på grunn av overgangen fra kull til skifergass, er amerikanerne nå i ferd med å nå klimamålene de satte seg på fiaskomøtet i København i 2009.

Kina står for mer enn to tredjedelen av veksten i klimagassutslipp, og bygger fortsatt kullkraftverk. Men landet er også i ferd med å bli verdensledende på nyskaping innen fornybar energi. Selv om det er helt avgjørende at Kina forplikter seg til vesentlige kutt i en internasjonal avtale, er det verd å merke seg at utenfor forhandlingsbordet, er ambisjonene langt større.

Etter hvert som tiden går, blir det stadig vanskeligere å nå målet om to graders oppvarming. Vi nærmer oss nok et tapt tiår i klimaforhandlinger. Men med litt godvilje er det mulig å være optimist: Et grønt skifte har så vidt begynt, og det i et langt raskere tempo enn forhandlingene skulle tilsi.