To kriger

Den politiske krigen mellom Sri Lankas president og statsminister rammer fredsprosessen på øyen. Men verken krigen eller fredsprosessen er over. Noe minner om Israel, og saktens også om Yasser Arafat.

President Chandrika Kumaratunga og statsminister Ranil Wickremesinghe har vært politiske rivaler med hvert sitt store parti som hær. At presidentens parti kom i opposisjon, gjorde striden bitrere.

Det er en kamp om makt og om hvordan den lange borgerkrigen i landet skal forvandles til en politisk løsning. Wickremesinghe har vært pådriveren for forhandlinger med den tamilske geriljaen og den som har gått inn på tamilenes krav. Til gjengjeld åpnet tamilene muligheten for et Sri Lanka som ikke måtte deles i to stater.

President Kumaratunga har vært en kritiker av forhandlingene, som hun mente kom tamilene for mye i møte, og hun har også latt sin misnøye med den norske meklerrollen bli godt kjent. Statsministeren gav tamilene for mye, og nordmennene blandet seg for mye inn.

En fredsprosess blir dobbelt vanskelig når den ene parten, landets regjering, hele tiden har presidenten som opposisjon. Da blir det ikke lett for utenforstående å forlike i det som skal være hovedkonflikten.

Man kan spørre om de norske meklerne undervurderte splittelsen på offisielt hold, om de valgte å overse en misfornøyd president og holde seg til en forhandlingsvillig statsminister i håp om at dette skulle gå bra når forhandlingene gikk bra. En mekler skal ikke blande seg inn, men han skal se til at han har ryggdekning hos partene.

På Sri Lanka har folk protestert mot presidentens kupplignende maktgrep denne uken og hyllet den hjemvendte statsministeren. Kumaratunga måtte oppheve unntakstilstanden, foreslå en samlingsregjering og love at fredsforhandlingene skulle fortsette.

Sågar var det stadig behov for nordmennene som hadde vært så ivrige etter å blande seg inn i Sri Lankas affærer.

Kumaratungas forhandlingsvilje minner om Ariel Sharons. Hun vil ha «strenge» vilkår, andre enn dem Wickremesinghe godtok. Hun sørget for å ta avstand fra ham igjen da hun tilbød en samlingsregjering. I Israel prøvde Sharons Likud og Arbeiderpartiet å forene sine standpunkt til én regjering og én fredspolitikk. Det gikk ikke. Denne uken gikk det ikke mer på Sri Lanka heller.

Men der som i Midtøsten, hvor det heller ikke er enkelt å forene president Yasser Arafat og hans statsministrer, er forhandlinger om politiske løsninger det eneste fremtidsrettede perspektiv, som også president Kumaratunga må påstå at hun vil arbeide for. Sharon sier det samme, uten at det lover noe som helst.