Et pinlig og potensielt kostbart knefall

Hemmelighold rundt helseforetakenes innkjøpsavtaler er en uting.

Denne artikkelen er over tre år gammel

Leder

Dette er en leder. Lederartikkelen uttrykker Bergens Tidendes publisistiske idé: En partipolitisk uavhengig, frittstående, liberal og borgerlig (ikke-sosialistisk) avis.

Historien om helsevesenet og den hemmelige avtalen med den internasjonale legemiddelgiganten Roche om innkjøp av kreftmedisinen Perjeta er en studie i byråkratisk tåpelighet.

I tillegg kan den bli kostbar, siden hemmeligholdet i seg selv kan føre til at norske sykehus taper flere titalls millioner kroner.

Innkjøp av nye, livsforlengende og kostbare medisiner er kontroversielt og etisk krevende. Skjulte avtaler, som stort sett tilgodeser legemiddelprodusentene, gjør ikke slike saker enklere å håndtere.

Kort sagt gikk avtalen mellom de regionale helseforetakene og Roche ut på at sykehusene skulle betale full pris for medisinen de første 20 månedene for hver pasient.

Etter dette skulle Roche dekke kostnadene, men sykehusene måtte selv sende krav om refusjon til selskapet, innen en frist bestemt av Roche.

Men på grunn av taushetsplikten, er det kun få personer på toppen av helseforetakene som har hatt tilgang til selve avtaleteksten.

Måten avtalen er utformet på, har gjort det svært vanskelig for sykehusene å hente inn penger de har krav på.

Avtalen er altså direkte til ulempe for helseforetakene. At Roche har fått sette knappe tidsfrister, og dermed gitt seg selv rett til å avvise sentkommende refusjonskrav, viser i tillegg hvor dårlig avtalen har vært for sykehusene.

Det er vanskelig å forstå hvordan helseforetakene og Beslutningsforum for nye metoder kan ha undertegnet en såpass lite fordelaktig avtale.

Så klønete bør det ikke være lov å forvalte fellesskapets ressurser.

En ekstra faktor som bekrefter hvor servile helseforetakene er i dette avtaleforholdet, er at de henviser til Roche Norge AS når BT ber om innsyn i saken.

Helseforetakene er offentlige organer. Skal de holde tilbake opplysninger, skal de vise til unntakshjemler i offentlighetsloven, ikke til en hemmelig avtale med en privat aktør.

Et internasjonalt selskap skal ikke diktere hva staten kan gi ut av informasjon.

Helseforetakene er en av velferdsstatens største utgiftsposter. I enkelte tilfeller kan hemmelighold i forhandlingssituasjoner forsvares, for å sikre best pris på innkjøp av medisiner og utstyr. Men det bør være unntaket, ikke hovedregelen.

Ferdige avtaler bør være omgitt av mest mulig åpenhet og innsyn, ikke minst for å unngå at staten og skattebetalerne blir de tapende parter.

Perjeta-saken bør bli stående som et skrekkeksempel.