Alle næringer ønsker stabile rammebetingelser og det som gjerne kalles politisk forutsigbarhet. Slik sett er det ikke rart oljenæringen engster seg, slik det de siste dagene er kommet frem i Dagens Næringsliv, når et klassisk oljeparti som Arbeiderpartiet nå plutselig ser ut til å endre sin klimapolitikk vesentlig.

Samtidig har nettopp denne næringen i alle år nytt godt av særs gunstige rammer, og en nesten grenseløs politisk lojalitet. Den har tjent penger i bøtter og spann, noe som selvfølgelig også har vært i landets interesse. Norge hadde vært et mye mindre rikt land uten inntektene fra Nordsjøen. Velferdsstaten hadde også vært mindre.

Men hensynet til vår rikdom, og til velferdsstaten, er ikke det eneste, ikke engang det viktigste. Ingen kan overse trusselen fra de menneskeskapte klimaødeleggelsene, heller ikke oljenæringen.

Dels handler det om at også Norge må ta belastninger for å begrense oppvarmingen av kloden, dels om at det uansett vil måtte komme internasjonale regler som påvirker næringen. På et tidspunkt blir det dyrt, trolig for dyrt, å produsere den vanskeligst tilgjengelige oljen og gassen på norsk sokkel.

Litt satt på spissen: Til nå har Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet vært enige om å skåne norsk oljenæring for slike fortredeligheter. Makten i Norge har pekt på kullet som produseres i utlandet, og som ødelegger klimaet enda mer enn olje og gass: Utlendingene må kutte, ikke vi, har de sagt. Jens Stoltenberg, landets forrige statsminister og Arbeiderpartiets forrige leder, var den fremste av disse.

Aps nye leder Jonas Gahr Støre har satt en ny agenda. Først foreslo han at det som populært kalles Oljefondet skal trekke seg ut av kullaksjer. Deretter sørget han for flertall på Stortinget for elektrifisering av Utsirahøyden. I talen på landsmøtet, der han ble valgt, proklamerte han opprettelsen av partiets eget klimapanel, ledet av ham selv. Og på AUFs sommerleir i juli var han overraskende tydelig da han sa at mesteparten av den gjenværende oljen på sokkelen kanskje må bli liggende, av hensyn til klimaet.

Om det siste var noe Støre tenkte på som et mulig norsk bidrag i klimakampen, eller om han snarere prognostiserte en følge av fremtidige internasjonale avtaler, er foreløpig ikke helt klart. Mye er i det uvisse med Aps nye signaler i klimapolitikken. Støre må også regne med sterk motstand i egne rekker. Den merker han allerede, fremfor alt fra fagbevegelsen.

Uansett har Støre gjort noe viktig. Når Aps leder snakker slik, er det noe helt annet enn når SV, Venstre og KrF gjør det. Klimaproblemene tas alvorlig på en helt annen måte enn før.

Oljenæringen har krav på at debattene ender i klare rammebetingelser og forutsigbar politikk, men det er heldigvis ikke sikkert at den alltid vil få viljen sin i fremtiden.