Svekket Merkel, svekket EU

Tysklands regjering er berget, men de interne stridighetene har påført både landet og EU store skader.

Forbundskansler Angela Merkel kan ikke lenger ty til utholdenhetsprøver for å sette sine politiske motstandere sjakk matt. Makten hennes er svekket, både nasjonalt og internasjonalt.

Tysklands politiske turbulens det siste året gjenspeiler det populistiske gjennomslaget i store deler av Europa. De store folkepartiene, kristeligdemokratene og i enda høyere grad sosialdemokratene, tapte oppslutning ved valget i fjor, mens det høyrepopulistiske partiet Alternativ for Tyskland (AfD) fikk stor fremgang. Frykt for at AfD skal true den tradisjonelle flertallsmakten til det bayerske partiet CSU ved delstatsvalget i oktober, lå bak CSU-leder Horst Seehofers krav om innstramminger i asylpolitikken.

Seehofer gikk imidlertid for langt. Kravet om å avvise asylsøkere på grensen holdt på å utløse regjeringskrise, som først mandag ble avverget. Både i folkeopinionen og i politiske kretser er Seehoferes utspill fordømt.

Merkel måtte imidlertid gå langt ut over sine foretrukne prinsipp i asylsaker for å komme CSU i møte. Hennes «willkommen»-kultur fra den store tilstrømmingen av asylsøkere i 2015, er det ikke mye igjen av.

Merkel har styrt koalisjonsregjeringer med sosialdemokratene i tre av sine fire regjeringsperioder, og blir ansett for å ha trukket det kristeligdemokratiske partiet stadig lenger inn mot midten i tysk politikk. CSU har holdt fastere på sin mer konservative profil.

I sine tidligere regjeringer har Merkel kunnet basere seg på sin evne til å lytte til alle sider i kontroversielle saker, og holde tilbake sine egne beslutninger til det passet henne. Det var også en måte å utmanøvrere politiske motstandere.

Denne taktikken holder ikke lenger mål. Krisene er blitt for mange og for mangeartede, ulikhetene er blitt for store, både i Tyskland og i EU. Det er ikke sikkert Merkel evner å sale om.

I sin fjerde og trolig siste regjeringsperiode fremstår hun likevel fremdeles som uerstattelig, ikke minst for EU. Gjennom så godt som hele denne perioden har hun vært en såre tiltrengt, pragmatisk og stabil maktfaktor. Det finnes ingen opplagt kandidat til å overta hennes posisjon, verken i Tyskland eller i EU, trass i hennes tapte prestisje.