TRETTI TIMER PÅ OVERTID klarte 196 land å samles rundt en fire siders avtaletekst under FNs klimaforhandlinger i Lima, Peru.

Formålet med møtet var å bli enige om et rammeverk for en ny klimaavtale, som etter planen skal signeres under det neste klimatoppmøtet i Paris om et år.

Enigheten er et forsiktig skritt i riktig retning, og bør ikke bidra til pessimisme. At alle land nå forplikter seg til å redusere sine utslipp, representerer et verdifullt skifte i de internasjonale klimasamtalene. Det har også stor symbolsk betydning.

I seg selv er det også grunn til å være fornøyd med at landene har klart å holde seg til tidsplanen. Hvis verdens klimaministere reiste hjem fra Peru uten en avtale, ville det vært en fallitterklæring for FN-systemets arbeid for globale utslippsreduksjoner. Det ville nesten garantert en fiasko på Paris-møtet.

MEN AVTALEN ER IKKE tilstrekkelig for å nå målet om å unngå en global oppvarming som overstiger to grader. Ennå har ikke verdens land forpliktet seg store nok utslippskutt.

Mye arbeid gjenstår før togradersmålet er innen rekkevidde.

HELDIGVIS ER DET bevegelse utenfor FN-systemet. Mellomstatlige og overnasjonale avtaler har, sammen med en forrykende teknologisk utvikling, vært et avgjørende bakteppe for møtet i Lima.

Mest betydningsfull var avtalen mellom Kina og USA, som ble offentliggjort i november. De to landene står til sammen for mer enn 40 prosent av de globale klimagassutslippene. Konflikten mellom de to har vært det største hinderet for en internasjonal avtale, og deres tafatthet blir brukt som argument verden over for at mindre land ikke trenger å kutte utslippene.

Da USAs president Barack Obama og Kinas leder Xi Jinping, til manges overraskelse, presenterte gjensidige forpliktelser til utslippskutt, ga det en vitamininnsprøyting i klimaarbeidet.

DET SAMME GJELDER arbeidet som gjøres i Europa. I høst ble EU-landene enige om å redusere utslippene med 40 prosent, fra 1990-nivå, innen 2030. Jo flere land som forplikter seg til ambisiøse mål, desto lettere blir det å få andre til å gjøre det samme.

SAMTIDIG GÅR UTVIKLINGEN og utbyggingen av fornybar energi raskere enn mange har forventet. Solcellepanel blir billigere og mer effektive. Vindkraft blir en stadig viktigere del av energimiksen i Europa. Utslippsfrie biler er nå konkurransedyktige med bensinbiler.

Store utslippskutt blir stadig mer realistiske.

NÅR VERDENS SAMLEDE forpliktelser til reduksjoner i klimagassutslipp ikke er tilstrekkelige for å nå klimamålene, må rike land gå foran. Ikke minst gjelder dette Norge.

Klima— og miljøminister Tine Sundtoft (H) fikk en sentral rolle i innspurten av forhandlingene, da hun og Singapores miljøminister ledet de avgjørende samtalene. Den tilliten må hun og regjeringen følge opp med utslippskutt i Norge.

FREM MOT PARIS må de rike landene, som bærer den største delen av ansvaret for klimaendringene, vise vilje og evne til å gjennomføre tilstrekkelige reduksjoner. Det vil være avgjørende både for å nå klimamålene og for å få alle verdens land med på dugnaden.