Ingen kommer unna realpolitikken

Det er forståelig at Erna Solberg ikke kritiserer Kina denne uken. Men det må ikke bli en vane.

SOLBERG OG BRENDE: Seks år uten et fungerende politisk og diplomatisk forhold til stormakten Kina, har vært altfor lenge. Det er bra statsminister Erna Solberg (H) og utenriksminister Børge Brende (H) nå løser opp i floken, mener BT på lederplass. Foto: Höök, Pontus / NTB scanpix

Publisert:

Alt til sin tid. Norge trenger et fungerende forhold til Kina, og denne uken bør det være hovedprioritet for delegasjonen på vei til Beijing og Shanghai.

torsdag reiser statsminister Erna Solberg (H), utenriksminister Børge Brende (H) og en rekordstor delegasjon av næringslivstopper til Kina. Det er en oppfølging av erklæringen fra de to landene som ble presentert på slutten av fjoråret, der de forpliktet seg til å normalisere forholdet.

I forkant av besøket har regjeringen gitt beskjed om at Solberg ikke vil benytte anledningen til å kritisere Kinas menneskerettighetsbrudd. Det har høstet forutsigbar og forståelig kritikk. Men det er å kreve for mye.

Akkurat nå er det viktigste å fullføre arbeidet som allerede er gjort. Seks år uten et fungerende politisk og diplomatisk forhold til stormakten Kina, har vært altfor lenge.

Kinas overreaksjon på fredsprisen viste hvor lite som skal til for å fornærme regimet. Hvis offentlig og privat kritikk om menneskerettigheter kan sette den positive utviklingen tilbake, er det ikke verdt det.

Det ville først og fremst vært en posering for nordmenn, uten at det ville forbedret verken forholdet til Kina eller menneskerettighetssituasjonen.

Les også

Solberg til Kina for å åpne dører

Regjeringen har tilsynelatende klart å løse den diplomatiske floken uten å gå langt ned på knær, slik den rødgrønne Stoltenberg-regjeringen var nær ved å gjøre. Daværende utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) ville gjenopprette forholdet ved at Norge i praksis beklaget fredspristildelingen, og med et løfte om at Liu Xiaobo ikke ville få komme til Norge for å motta prisen. Heldigvis sa Jens Stoltenberg nei.

Erklæringen som Brende fikk på plass, har også sine problematiske formuleringer. For eksempel lover Norge å respektere Kinas «territorielle integritet», som kan tolkes som en støtte til landets krav i Sør-Kinahavet. Det diplomatiske språket er tvetydig, men ikke et knefall.

Da både regjeringen og Stortinget nektet å møte Tibets leder i eksil, Dalai Lama, som også har mottatt Nobels fredspris, var det en pinlig unnfallenhet. Det var mye verre enn at Solberg velger ikke å ta opp menneskerettigheter akkurat denne uken.

Skal Norge være i en posisjon til å kritisere Kinas totalitære regime, må det være et forhold på plass. Når Kinas statsminister i morgen rekker ut hånden for å hilse på Erna Solberg, står hun ved enden av en lang konflikt. Den muligheten kan hun ikke skusle bort.