Rydd opp i Kirken

Medlemsregistrene i Den norske kirke må slettes. Tilhørighet til trossamfunn skal være basert på frivillighet.

De siste ukene har mange blitt overrasket over å få valgkort til kirkevalget til høsten. En rekke personer som trodde de hadde meldt seg ut av Den norske kirke oppdaget forundret at de var medlemmer likevel. Personer som tidligere har meldt seg ut av kirken, eller som aldri har vært døpt eller konfirmert, har funnet ut at de er medlemmer av Kirken. Mange av dem har uttrykt irritasjon og sinne til mediene.

Kirken har ingen anelse om hvor mange som er medlem mot sin vilje. Situasjonen er uholdbar. Den eneste moralsk riktige måten å rydde opp på, er å basere medlemskap i Den norske kirke på total frivillighet. Kirkens medlemsregister må slettes, og de som vil være medlemmer må aktivt melde seg inn. Det er slik vi forventer at alle andre trossamfunn, organisasjoner og politiske partier skal forholde seg. Det er ingen grunn til at Den norske kirke skal behandles annerledes.

Rotet i Kirkens medlemsregistre stammer fra 1998, da Kirken gikk fra å registrere medlemmer lokalt til å opprette et sentralt register. Da ble folkeregisteret brukt som grunnlag. Det førte til at flere hundre tusen som ikke var døpt eller som hadde meldt seg ut av Kirken, plutselig var medlemmer. Den norske kirke ønsket den gangen ikke å registrere medlemmer via folkeregisteret, fordi de mente at det ville føre til feilinnmeldinger. Kirken fikk fullstendig rett.

Selv om Kirken ikke ønsket masseinn­meldingen på 1990-tallet, må den selv ta en del av ansvaret for at den ikke har ryddet opp. At Kirken ikke engang har klart å imøtekomme ønsket til mange som har forsøkt å melde seg ut, er uakseptabelt og vitner om manglende respekt for andres livssyn.

Den norske kirke avviser at den tjener på medlemsrotet, fordi den økonomiske støtten til Kirken ikke er basert på medlemstallet. Det er et tynt argument. Selv om den økonomiske støtten ikke er direkte knyttet til medlems­tallet, vil antall medlemmer være med på å forme politikeres beslutning om hvor mye penger den fortjener. Medlemstallet gir også Kirken tyngde i samfunnsdebatten.

Den norske kirke fremstiller rotet som et rent praktisk problem, og mener spørsmålet er hvem som skal finansiere ryddejobben. Det er et sidespor. Først og fremst handler det om respekt for enkeltmenneskers tro. For de fleste er tro og livssyn sentrale verdispørsmål. Medlemskap i et trossamfunn må derfor være basert på full frivillighet og et oppriktig ønske om tilhørighet.

Skal Kirken fortjene alle Norges innbyggeres respekt, må den behandles på lik linje med andre trossamfunn, og respektere ethvert individs religiøse — eller mangel på religiøse - overbevisning. Først da kan den kalle seg en ekte folkekirke.