En god, gammeldags floke

Mye må falle på plass hvis Norge skal ta byrden med å arrangere OL igjen.

VINTERSPORTSNASJON: Håvard Holmefjord Lorentzen fra Bergen tok gull på 500 meter skøyter i årets OL i Pyeongchang. Som en av verdens ledende vintersportsnasjoner, er det ikke urimelig at Norge tar sin del av arrangørbyrden, men det er ingen grunn til å forhaste seg, skriver BT på lederplass. Rune Sævig

Man trenger ikke lage noe som ligner en krigssone for å arrangere et idrettsstevne. Det sa Angela Ruggiero, USAs utøverrepresentant i IOC (Den internasjonale olympiske komité), etter den perverse OL-avviklingen i Sotsji i 2014.

Ruggiero har rett. OL må vende tilbake til det enkle. Hvis Norge skal stå som arrangør, må moderasjon og bærekraft være et mål i seg selv.

Les også

Håp om eit reinare OL

Fredag presenterte VG planene for en ny, norsk OL-søknad. Lillehammer vil avvikle et lavkost-OL i 2026 eller 2030, og kongstanken er å ta hele landet i bruk.

Lavkost er i OL-sammenheng ikke småpenger. Initiativtakerne anslår at 20 milliarder kroner holder. Det betyr at staten må garantere for 10 milliarder.

Umiddelbart virker regnestykket urealistisk. Vinterlekene i Sotsji i Russland kostet 390 milliarder. Årets OL i Pyeongchang i Sør-Korea kostet 102 milliarder.

Selv uten et eneste nytt storanlegg, vil arrangementet bli et betydelig økonomisk løft. OL blir aldri billigere enn planlagt, og beløpet vil garantert vokse.

En viktig årsak til den norske motstanden mot Oslo-OL i 2022, var IOCs urimelige forventninger. Komiteen sendte en 7000 sider lang kravliste, og Norges nei var ment som et tydelig signal om at IOC må realitetsorienteres.

Nå bedyrer Gerhard Heiberg, IOCs mann i Norge, at det nærmest har skjedd en revolusjon innad i komiteen. Vinterlekene skal avvikles på arrangørenes premisser, og OL skal være både klimavennlig og bærekraftig, sier han til VG.

Hvis opplysningene om en radikal holdningsendring stemmer, gjør iallfall ideen om et norsk OL mer spiselig.

GULLFEST: Prisen for vinter-OL på Lillehammer i 1994 var 7,5 milliarder kroner. Det ble trippel norsk seier i alpint, med gull til Lasse Kjus (t.h), sølv til Kjetil André Aamodt (midten) og bronse til Harald Chr. Strand Nilsen. Törnström, Calle

Som en av verdens ledende vintersportsnasjoner, er det ikke urimelig at Norge tar sin del av arrangørbyrden. Laurbæret fra Lillehammer 1994 lar seg ikke hvile på for evig.

Men et nytt norsk OL må komme hele landet til gode. Anleggene på Lillehammer skal åpenbart brukes om igjen, men det må være en reell spredning av ressursene. OL kan ikke ende opp som lokalt byutviklingsprosjekt for det indre østlandet.

VGs sportskommentator Leif Welhaven peker på en serie andre problemer som må løses: OL krever tverrpolitisk vilje. Idretten må samle seg om en geografisk plattform. Nord-Norge er bitter etter parkeringen av Tromsø 2018, og hundekjøring i Finnmark er ikke nok til å løse floken i nord. Dagens dysfunksjonelle idrettsstyre vil neppe håndtere en forhastet rolle som OL-fyrtårn.

De negative sidene ved et nytt, norsk OL veier tungt. Det krever mer enn en nøktern norsk søknad for å tvinge IOC til moderasjon. Kostnadstrykket vil bli enormt. Entusiasmen i befolkningen er begrenset. Enn så lenge er det ingen grunn til å forhaste seg.

Lederen
BTs lederartikler blir skrevet av mediehusets redaktører og kommentargruppe. Politisk redaktør er leder for denne gruppen. Lederne er skrevet på bakgrunn av BTs publisistiske idé, sjefredaktørs meninger og avisens tradisjon. I avisens publisistiske idé heter det:
«Bergens Tidende skal være en frittstående, liberal, borgerlig (ikke-sosialistisk) avis, partipolitisk uavhengig. Avisens generelle grunnsyn skal bygge på et progressivt og menneskelig samfunnssyn. Den redaksjonelle ledelse skal ha som oppgave å lage en avis som gir sine lesere i by og bygd saklig og sann orientering om det som foregår lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Redaksjonsledelsensintegritet skal være uavkortet så vel utad som innad».