Trygdefellen

Politisk fredlysning av sykelønnen er uansvarlig. Norge kan ikke ta seg råd til verdens rauseste ordning.

Det er umulig å komme unna den åpenbare sammenhengen mellom sykelønn og sykefravær. Norge har verdens rauseste sykelønnsordning. Samtidig er sykefraværet betydelig høyere enn i alle land det er naturlig å sammenligne seg med.

Til tross for dette, har politikerne besluttet at sykelønnsordningen skal vernes gjennom hele stortingsperioden. Det er uansvarlig. Velferdsstaten er under vedvarende press, og IA-avtalen skal reforhandles. Det er ingen vei utenom å diskutere bedre og mer bærekraftige løsninger for sykepengene.

Heidi Nordby Lunde (H) varslet nettopp i DN at hun vil gå til valg på å kutte i sykelønnen for å hindre utenforskap og øke sysselsettingen.

Selv om hun får støtte fra faglig hold, kaller Fagforbundet utspillet en krigserklæring mot arbeidsfolk. Arild Grande (Ap) mener hun velter byrden ved sykdom over på dem som har det tøft. Så forutsigbar og meningsløs er den norske sykelønnsdebatten.

Hvis politikerne og partene i arbeidslivet skal lage en holdbar plan for fremtiden, må de hale seg opp av skyttergravene og lytte til forskning og erfaring.

Sykelønnsordningen er dyr i dobbel forstand. Den koster arbeidsgiverne 17 milliarder kroner i året, ifølge Nav. Kostnaden for norsk økonomi er enda større, fordi folk som kunne vært produktive blir hjemme.

Sykefraværet i privat sektor er redusert de siste 17 årene, men fraværet i kommunal sektor har fortsatt å øke. Til tross for høye ambisjoner, har ikke IA-avtalen fra 2001 klart å løse den floken. Organisasjonen for økonomisk samarbeid i Europa (OECD) mener Norge har havnet i en trygdefelle.

Heidi Nordby Lundes utspill er inspirert av Sverige, som har innført en kombinasjon av av lavere sykelønn, større aktivitetsplikt og lavere skatt.

Ifølge velferdsforsker Simen Markussen ved Frischsenteret, har den svenske oppskriften virket. Sysselsettingen har økt i Sverige, og forskning viser entydig at redusert sykelønn gir mindre fravær.

I Norge får de som blir syke dekket 100 prosent av lønn opptil en viss grense i ett år. Arbeidsgiver betaler de første 16 dagene. Sverige har redusert kompensasjonsgraden til 80 prosent det første året og innført en karensdag.

Utmeislingen av detaljene er mindre viktig enn det sentrale poenget: Sykelønnsordningen må gi riktige insentiver.

Arbeidsgivere må få økonomisk motivasjon til å jobbe aktivt for å få syke tilbake i jobb, og arbeidstakere må motiveres til å velge gradert fremfor full sykemelding.

Full kompensasjon fra staten gir ingen insentiver til å strekke seg for noen parter, og kan ikke være normen.

BT presiserer: En tidligere versjon av lederen beskrev forholdet mellom privat sektor og offentlig sektor, som senere er rettet til «kommunal sektor».

Tall fra Kommunenes sentralforbund viser at sykefraværet i kommunal sektor steg fra 2001 og fram til 2008, for så å ha en flat utvikling.

Faktisk har i ettertid sjekket opplysningene i lederen, og mener konklusjonen ikke stemmer med den beste statistikken SSB har på feltet. Faktisk har derfor kommet til at det er misvisende og delvis feil å beskrive en virkelighet der sykefraværet utvikler seg i hver sin retning. BT beklager dette.