En annen Blair

Skal fredsmegleren Tony Blair påvirke Midtøsten, må han først påvirke USA. Det klarte han ikke som statsminister.

Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over 15 år gammel
iconLeder
Dette er en leder. Lederartikkelen uttrykker Bergens Tidendes publisistiske idé: En partipolitisk uavhengig, frittstående, liberal og borgerlig (ikke-sosialistisk) avis.

DET ER IKKE KRIGEN i Irak som gjør Blair kvalifisert til oppdraget, om vi ser vekk fra at Bush-administrasjonen gjerne påskjønner den britiske deltakelsen. Det er Blairs innsats for freden i Nord-Irland som trekkes frem. Kan han gjenta suksessen i Midtøsten?

Enigheten i Nord-Irland var en bragd utført i fellesskap av den britiske statsministeren og hans irske kollega, Bertie Ahern. Men en tredje part medvirket: USA. Irenes sak hadde, av historiske grunner, støtte i det amerikanske samfunnet. Det ble president Bill Clintons oppgave å fortelle Sinn Fein at tiden var kommet for kompromisset, som ble inngått i Langfredagsavtalen i 1998.

Siden kom nye kriser, men i år fikk Blair og Ahern samlet Sinn Fein og protestantenes gamle kriger, Ian Paisley, i en nord-irsk regjering. Fortsatt spilte USA en positiv rolle. Etter 11. september 2001 forsterket terrordimensjonen det amerikanske trykket på Sinn Fein, den politiske utgaven av IRA. Sinn Fein hadde ikke lenger automatisk ryggdekning i USA.

USA PÅVIRKET «sine» i Nord-Irland. Dette må overføres til Midtøsten når Blair påtar seg å megle i den israelsk-palestinske konflikten. Får han ikke USA til å presse Israel, er han dømt til å mislykkes i et oppdrag som mange vil anse håpløst uansett.

Prøvde Blair å bevege president George W. Bush da han var britisk statsminister? Forestillingen om det spesielle forholdet mellom Storbritannia og USA forledet heller Blair til å følge Bush i tykt og tynt. Bush bestemte at det skulle bli krig i Irak, og Blair adlød. Videre: Under Bush sluttet USA å megle i Midtøsten, og ble den ene partens, Israels, forlengede arm. Israel formet USAs Midtøsten-politikk. Blair fikk ikke sin nære venn Bush på andre tanker, om han forsøkte. Den israelske bosettingspolitikken ble ikke oppgitt. Da nytter det lite å få akseptable palestinske forhandlere.

BLAIR SKAL VÆRE utsending for FN, EU, USA og Russland; kvartetten som utformet veikartet for fred. USA ville ha Blair til jobben, og kanskje venter amerikanerne at navnet Blair skal utrette gratis undere.

Blair skal ikke være USAs mann. Hans fordel er at ingen venter undere. Men vil han være mer enn enda en fiasko i rekken av fredsmeglere, blir hans første utfordring altså ikke Midtøsten, men USA. Blair må si det han ikke sa overbevisende da han var statsminister, og Bush må gjøre det han ikke har gjort som president på vel seks år. Vi demper forventningene.

Tony Blair
Publisert: