Rektors ryggmargsrefleks

Rektor Dag Rune Olsen slår fast at UiB skal være et sted for meningsbrytning. Det høres selvfølgelig ut, men er det dessverre ikke.

VIKTIG: Rektor Dag Rune Olsen er tydelig på at ytringsfriheten på universitetet skal stå sterkt. Men samtalens kraft har også sine begrensninger. Odd Mehus

I en tweet forrige helg, stilte UiB-rektor Dag Rune Olsen spørsmålet: «Hva vi skal med universiteter dersom vi ikke tillater meningsbrytning? Alle skal kunne ytre seg, men har ikke krav på å stå uimotsagt.»

Utgangspunktet er utviklingen ved amerikanske universiteter og seinere også europeiske, der studenter får gjennomslag for krav om at de skal få slippe å utsettes for ubehagelige meninger. Hvis pensumlitteratur eller forelesninger kan oppleves støtende, skal studentene få en advarsel på forhånd.

Slik denne skånsomhetskulturen har utviklet seg, kan den begrense ytringsfriheten. Derfor er det viktig at Olsen slår fast at UiB ikke skal innskrenke grensene for meningsbrytningen på universitetet.

Les også

Professorer og advokater reagerer på svindelanklager

Men i et intervju med universitetsavisen til NTNU, Universitetsavisa, viser likevel Olsen en noe naiv holdning til samtalens kraft. Han sier til avisen at det hadde vært «interessant» å invitere en holocaust-fornekter til universitetet og «komme frem til en erkjennelse i fellesskap». Han har, for ordens skyld, seinere innrømmet at den formuleringen ble litt feil.

Universitetene har en vesentlig rolle med å formidle kunnskap også utenfor forelesningssalen. Men før man inviterer til debatt, bør man forstå at holocaustfornektelse handler om langt mer enn å mangle kunnskap om at folkemordet på jødene fant sted.

Som en gruppe historikere skriver i en kronikk i VG, handler holocaustfornektelse om «en politisk motivert form for historieforfalskning, der både historiske kilder og beskrivelsen av hendelsesforløp forvrenges, feiltolkes og forfalskes.» Å fornekte holocaust er i sin natur antisemittisk.

Les også

Plutselig fikk ansatte kollegers private SMS

Fenomenet bør så absolutt være av interesse for forskere, men problemet løses ikke i en debatt.

Det ligger også en fare i at perifere og provoserende debatter skygger for de store samfunnsdebattene universitetet er nødt til å ta plass i. Skal kunnskapen som skapes på UiB være med på å forme samfunnet, slik strategien til universitetet sier, krever det at forskere og studenter tar plass i den offentlige debatten.

For at det skal skje, må selvsagt den akademiske friheten også gjelde ytringer.