Jakten på røykerne

Lovforbud mot røyking på uteserveringssteder vil være en symboljakt like mye som et helsetiltak.

Foto: Eirik Brekke

Publisert:

Røykeloven er en suksess. Forbudet mot å røyke innendørs i offentlig tilgjengelige lokaler har bidratt til bedre folkehelse. Men Stortingets anmodning tidligere i sommer om å innskjerpe loven til også å gjelde uteserveringssteder, er en overivrig renhetsjakt.

Målet om et tobakksfritt samfunn er et ideal som forutsetter at ingen mennesker lenger kan bruke dette helseskadelige nytelsesmiddelet. Det setter tobakk i en særklasse i så måte. Jakten på tobakksrøykere er blitt politisk risikofritt, ikke minst fordi røyking nå er forbundet med lavere klasser og livets tapere.

Så lenge det kan henvises til betydelig helsemessig gevinst som følge av røykeloven, er et lovforbud på sin plass. Men faren for passiv røyking er vesentlig mindre utendørs enn innendørs. Da er det fare for at hensikten med et utvidet lovforbud får mer karakter av å gjøre livet utrivelig for røykere enn å beskytte ikke-røykere mot helseskader.

Innskjerping av røykemulighetene på holdeplasser for offentlig kommunikasjon, på lekeplasser og i inngangspartier skjer allerede i stor målestokk, uten lovforbud. De som eier eller leier slike områder, står fritt til å forby røyking. Det gjøres også, i økende omfang, på uteserveringssteder.

Et innskjerpet lovforbud vil bare berøre uteserveringsstedene som tillater røyking. Å foreta en lovendring på dette grunnlaget, er billig fordriving av styggedom, et unødig anstaltmakeri. Ingen lov er lenger nødvendig for å få fortgang i å gjøre røyking sosialt uakseptabelt.

Selv når det gjelder målet om å gjøre samfunnets tobakksfritt, må Stortinget evne å foreta prinsipielle vurderinger. Hvis livsstilsendringer skal presses gjennom ved hjelp av lover, bør det settes klare grenser for hvor langt lovens lange arm skal nå. Stigmatisering holder ikke som motiv, enten det gjelder røykere eller drankere eller tjukkaser. Alle har rett til å undergrave sin egen helse.

Et lovforbud må dessuten kunne håndheves. Den sosiale kontrollen er riktignok mer effektiv ved tobakksrøyking enn ved mange andre livsstilsregulerende lover. Den var da også sterk nok til at den eksisterende røykeloven ble akseptert, om enn etter stor motstand og latterliggjøring da den ble innført av en KrF-statsråd. Å oppnå samme respekt for en lov som ikke har de samme helsemessige konsekvensene, kan bli vanskeligere.