Avgift på turisme

Kommunene må selv ta ansvar for å kreve inn mer penger av tilreisende.

Turister kan føre til økte utgifter uten å bidra med nok inntekter. Det er et forståelig problem for enkelte kommuner.

De bør ha muligheten til å kreve inn mer penger gjennom avgifter, men ingen kan skatte seg ut av problemene.

Næringsminister Monica Mæland (H) fra Høyre- og Frp-regjeringen la nylig frem en stortingsmelding om reiseliv. Den inkluderte en kort og tydelig avvisning av forslag om å innføre en «turistskatt».

Det har skuffet flere lokalpolitikere og reiselivsaktører, som ser behovet for nye midler for å håndtere en økende turiststrøm.

Et stort antall turister i naturen vil skape problemer for sikkerhet og naturvern, enten det er Instagram-turister på Preikestolen eller cruiseturister i Hardanger.

Det er en uting å rope etter nye skatter og avgifter hver gang utfordringer skal løses. Likevel bør kommunen få økt selvstyre over inntektene sine.

Turistskatter kan innrettes på ulike måter. Hovedprinsippet er å innføre avgifter på turistaktiviteter, særlig hotellovernattinger. Tidligere har enkelte i reiselivsbransjen bedt om en nasjonal skatt, der pengene skal omfordeles enten til bransjen eller til kommunene.

Et slikt system vil være komplisert, og øremerkingen vil bryte med hvordan skattesystemet ellers fungerer.

En mer fornuftig modell er om staten åpner for at kommunene selv kan bestemme om de vil ilegge ekstraavgifter. Flere byer i verden gjør allerede dette, der tilreisende må betale en liten fast sum for hver natt på hotell.

En lav avgift kan gi nyttige inntekter. I reiselivsmeldingen drøfter regjeringen så vidt muligheten, og peker på at det vil gjøre norsk reiseliv enda dyrere. Innvendingen er betimelig, men lokalpolitikerne bør selv kunne veie de positive og negative konsekvensene av en avgift.

Selv uten en ny turistskatt, kan lokalpolitikere kreve inn mer penger, for eksempel gjennom havne- og parkeringsavgifter. Kommunene bør også samarbeide bedre med næringslivet og få til spleiselag.

Behovene er ulike. Ekstraordinære situasjoner som den i Odda, fortjener statlige bidrag. En løsning kan være nasjonale turiststier, slik en reiselivsaktør foreslo i Aftenposten tidligere i år, etter modell fra de nasjonale turistveiene. Det er en god tanke. Staten kan gjøre mer for de spesielt utsatte stedene, av hensyn til både naturvern og sikkerhet.

I Bergen er den største turistutfordringen at sentrum fylles opp av store, støyende busser. Det problemet løses ikke ved skattlegging, men med fornuftig regulering og tilrettelegging.