Tiltak som virker
Kostbare mobbeprogrammer gir skinn av handlekraft, men spørsmålet er om de har effekt.
Denne artikkelen er over syv år gammelLederDet er naivt å tro at det finnes mobbefrie skoler. Å oppdage, stanse og sanksjonere mobbingen er minst like viktig som forebygging.
Staten har brukt minst 209 millioner kroner på tiltak mot mobbing det siste tiåret. Listen over satsinger siden den første antimobbekampanjen kom i 1983, viser at betydelige midler har gått til ulne tiltak som koordinering, læringsmiljøsatsing, verdinettverk og kompetanseheving.
Barneombud Anne Lindboe mener det brukes mye penger på tiltak ingen vet om virker. I Aftenposten kritiserer hun norske politikere for å bruke skolen som et forskningslaboratorium.
Norsk mobbepolitikk har hatt overdreven tro på forebygging, mener pedagogikkprofessor og mobbeforsker Erling Roland. Han har rett i at det er på tide å spisse tiltakene.
Om lag 30.000 barn og unge at de opplever mobbing, ifølge den siste elevundersøkelsen. Det utgjør 3,7 prosent av norske elever, og andelen er relativt stabil.
Til tross for bred erkjennelse av at mobbing er et alvorlig samfunns— og folkehelseproblem, dukker det stadig opp nye historier om grov mobbing, unnlatelsessynder og ansvarspulverisering.
I 2012 slo Høyesterett fast at opplæringsloven gir skoleledelsen plikt til å ta affære. I 2014 ble Høyanger kommune idømt en bot på 100.000 kroner for å ha sviktet i en alvorlig mobbesak.
Ansvaret er dermed klart plassert, men likevel svikter gjennomføringen gang på gang.
BTs «Vær en venn»-kampanje i 2013 avdekket hvordan enkelte skoler bagatelliserte problemet og unnlot å gripe inn. Etter at 13 år gamle Odin Olsen Andersgård tok sitt eget liv etter langvarig mobbing, slo Fylkesmannen i Oslo og Akershus fast at skolen hadde brutt loven.
Tendensen bekrefter de hovedutfordringene som ble påpekt gjennom Djupedal-utvalgets utredning «Å høre til», som kom i mars i fjor:
Elevene har sterke rettigheter, men de blir ikke oppfylt. Kravet om nulltoleranse er ikke godt nok innarbeidet. Skolene har ikke kapasitet til å jobbe systematisk og langsiktig, og verken elever eller foreldre blir tilstrekkelig involvert.
Mobbing har dessuten en tendens til å snike seg under radaren. Mye av plagingen skjer subtilt, skjult, etter skoletid og på sosiale medier, og er dermed vanskelig å fange opp.
Det finnes heller ingen generell fasit på hva som virker. Hver enkelt situasjon krever tilpasset oppfølging. Selv de beste regelverk og prosedyrer er lite verdt hvis ikke enkeltpersoner sørger for at sakene blir oppdaget, rapportert og håndtert i tide.
Mobbing virker mest av alt som et evig onde, men statistikken er ikke bare bekmørk.
Etter at tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik (KrF) strammet inn lovverket og satte mobbing på den politiske dagsordenen tidlig på 2000-tallet, så forskerne en reduksjon på rundt 30 prosent.
Å skaffe bedre kunnskap om hva som fungerte den gang og hva som fungerer i dag, må være en høyt prioritert oppgave.
Løsningen er ikke å bruke mindre penger på tiltak, men å bruke pengene smart. Vi må vite om dyrekjøpte mobbeprogrammer faktisk har effekt, og ikke bare gir et skinn av handlekraft.
