Dommen over diktatorene
Forsøket på å få stilt Augusto Pinochet for retten var et gjennombrudd for en internasjonal rettsorden. Men det er langt igjen før vi kan snakke om en global rettsstat.
Denne artikkelen er over 16 år gammelLederBetegnende nok var det en spansk domstol som måtte prøve å få til det rettslige oppgjøret med Pinochet. I Chile ble det for vanskelig.
Det spanske initiativet ble sett som epokegjørende. En diktator risikerte å bli dømt for sine gjerninger, utlevert til en annen stat. Selv om hjemlandet hans ikke klarte å gjennomføre noe oppgjør, kunne andre gjøre det.
Pinochet klarte å utsette oppgjøret, og døde til slutt fra det uten dom, i Chile. Paradokset ble synlig da Chiles nåværende president måtte la landets militære flagge på halv stang i sorg over eks-diktatorens død.
Nå er det ikke gitt at oppgjøret ville blitt mer virkningsfullt om Chile selv hadde gjennomført det. Det finnes en rekke eksempler på det.
I går felte for eksempel en etiopisk domstol dommen over Etiopias tidligere diktator, Mengistu Haile Mariam. Han har et synderegister lengre enn Pinochets. Men en dom spiller liten rolle for ham. Mengistu er æresgjest hos Robert Mugabe, Zimbabwes evige leder.
Også i Irak foregikk oppgjøret med eks-diktator Saddam Hussein i den tiltaltes hjemland. Hussein ble dømt til døden. Men denne første rettssaken vitnet ikke om en rettsstat. Den finnes ikke når det knapt eksisterer en stat i Irak.
Når forholdene ikke ligger til rette for et ordentlig rettsoppgjør i landet der diktatorene virket, kan sakene prøves for internasjonale spesialdomstoler. Folkemordene i det tidligere Jugoslavia og Rwanda ble prøvd for slike domstoler. Etter hvert er en permanent, internasjonal straffedomstol blitt opprettet. Slobodan Milosevic er blant dem som har fått den tvilsomme ære å bli stilt for retten i domstolen i Haag.
Både spesialdomstolene og den permanente domstolen i Haag representerer siviliserende fremskritt. Likevel er det et stykke igjen å gå. Verden kan ikke bli en rettsstat når verden ikke er en stat. Det finnes ingen felles, akseptert myndighet som kan knesette, fengsle og tiltale. USA aksepterer ikke engang den internasjonale straffedomstolen.
Men en grenseoverskridende rettsorden er ikke troen på en global stat — eller en fullkommen rettsorden. Det er forsøket på å bygge opp en disiplinerende, internasjonal ansvarliggjøring. Det er viktig og vanskelig nok.
