Kirkens ja

Det er gledelig at homofile skal få gifte seg i kirken. Men jus og teologi må skilles.

HOMOKAMPEN: Kampen for likestilling mellom homofile og heterofile er vunnet i lovverket, men mange steder i sivilsamfunnet er det en lang vei å gå. Kirkemøtets beslutning er en milepæl det er verdt å juble for. Odd E. Nerbø

Endelig er det klart for at også homofile par skal få gifte seg i kirken. Mandagens vedtak på Kirkemøtet var en viktig seier. Likevel er tiden kommet for at kirken og andre trossamfunn mister den juridiske vigselsretten.

For syv år siden trådte den kjønnsnøytrale ekteskapsloven i kraft. Da fikk alle par lik rett til å gifte seg, men kirken og andre trossamfunn sto – og står – fritt til å nekte å gjennomføre vielsen. At Den norske kirke nå har snudd, skyldes ikke politiske vedtak, men bevegelser internt i kirken. Kirken skal praktisere to ulike liturgier for bryllup, der kun én av dem er tilgjengelig for likekjønnede par.

Mange andre kirker og trossamfunn vil fremdeles nekte å vie homofile.

Ekteskapet har både en personlig og religiøs side og en juridisk side. Å inngå i ekteskap er en offentlig handling som gir rettslige konsekvenser for blant annet arv, eiendom og forsørgelsesplikt. Sistnevnte forpliktelse bør inngås foran en representant for det offentlige, ikke en prest.

Denne tosidigheten ble tydelig av den kjønnsnøytrale ekteskapsloven. Stortingsflertallet sikret at de juridiske rettighetene ble fullt ut likestilt, mens den religiøse delen ble overlatt til andre. Samtidig har altså trossamfunn retten til å gjennomføre vielsen, som også inkluderer den juridiske delen av ekteskapet.

Les også:

Les også

«Jeg er bekymret for konsekvensene»

Det finnes ikke tilsvarende eksempler på handlinger utenfor offentlig regi som har de samme rettslige virkningene. De aller fleste europeiske land praktiserer obligatorisk borgerlig vigsel.

Kirkens vigselsrett er en anakronisme fra en tid der stat og religion hang tettere sammen. Den tiden er forbi.

Det er en rimelig praktisering av religionsfriheten at prester og trossamfunn kan reservere seg mot å vie homofile. Men når prestene opererer med delegert myndighet fra staten, blir det oppfattet som ekstra ubehagelig for dem som blir diskriminert.

Et lignende eksempel handler om skilsmisse. Trossamfunn kan nekte å vie par hvor en av dem er skilte.

Den konflikten er tydelig også i selve ekteskapskontrakten. I 2003 var Stortinget i ferd med å vedta at brudefolkene måtte erklære at de anerkjente ektefellens likeverdige rett til skilsmisse. Det ble ikke akseptert av flere, blant annet den katolske kirken.

Da var det altså innholdet i den juridiske kontrakten som gjorde at flere trossamfunn ikke ønsket å gjennomføre seremonien. Forslaget ble moderert til at ekteparet måtte anerkjenne at partneren hadde «like rettigheter etter norsk lov».

Saken illustrerer at forholdet mellom juss og religion er komplisert på flere områder enn bare likekjønnede ekteskap.

Les også:

Les også

Kirkemøtet vedtar homofil vigsel, men valgvinnerne må kompromisse

Trossamfunnenes vigselsrett har muligens gitt et økt politisk press på kirken for å modernisere seg. Argumentene på mandagens Kirkemøte bar større tyngde når det er snakk om inngåelse av en rettslig kontrakt, ikke bare en velsignelse. En slik kraft har også den politiske styringen av statskirken hatt.

Leder:

Les også

Rett til å reservere seg

Dette bør ikke være et bærende argument. Trossamfunnene må være frie, og da må de også fritas for disse offentlige oppgavene.

Kampen for likestilling mellom homofile og heterofile er vunnet i lovverket, men mange steder i sivilsamfunnet er det en lang vei å gå. Kirkemøtets beslutning er en milepæl det er verdt å juble for.