Justispopulisme

Norges justisminister må være en garantist for rettsstatens prinsipper. Slik er det ikke i dag.

I valgkampen har justisminister Amundsen (Frp) tatt til orde for tvangskastrering av «pedofile monstre» og at menn som er anmeldt – ikke dømt – for vold må gå med fotlenke.

Det er urovekkende at justisdepartementets øverste politiske leder tøylesløst fremmer forslag som utfordrer grunnleggende rettsprinsipper. Justisministeren skal føre en kunnskapsbasert kriminalpolitikk, ikke gå i bresjen for tiltak som forsterker fiendebilder og skaper falsk trygghet.

Under Frps regjeringstid i justisdepartementet har kriminalpolitikken gått i repressiv retning. Amundsens forgjenger, Anders Anundsens (Frp) siste lovforslag som justisminister var å heve maksstraffen til 40 års fengsel, i strid med faglige råd.

Anundsens handlekraft gikk dessverre på bekostning av både rettssikkerhet og personvern. Han sørget for utvidede fullmakter til skjult etterforskning og overvåking, og stadig nye tillatelser til at politiet fikk bære våpen.

Anundsen delegerte norsk tvangsmyndighet til nederlandske fengsler, og på hans vakt fikk Politidirektoratet (POD) for alvor etablere seg som en egenrådig stat i staten.

Anundsen sto også ansvarlig for det pinlige lovforslaget om nasjonalt tiggeforbud, den tvilsomme beslutningen om å deportere mulla Krekar til Kyrkjsæterøra og at lengeværende asylbarn ble sendt ut av landet – stikk i strid med asylavtalen med KrF og Venstre.

• Les også Eirin Eikefjord: Arven etter Anundsen

I en rettsstat er alle uskyldige til det motsatte er bevist, og ingen skal straffes uten lov og dom. Dagens Frp-statsråder viser bekymringsfull vilje til å omgå slike garantier.

Innvandringsminister Sylvi Listhaug (Frp) vil «utfordre» menneskerettighetene for å internere flere asylsøkere. Justisminister Per-Willy Amundsens fotlenker går på akkord med uskyldspresumpsjonen. Frps forslag om økte straffer, kastrering og forvaring for alle overgrepsdømte er både drastiske og kunnskapsfiendtlige.

Mer straff bidrar kun til å forsterke hevn­motivet i strafferetten. Mer fengsel er kostbart, og stjeler ressurser fra resten av straffesakskjeden. Risikoen for å bli oppdaget har betydelig større preventiv effektiv. Økt prioritering av etterforskning, domstoler og rehabilitering er derfor et bedre svar enn høyere straffer og automatisk forvaring.

Dette må en justisminister forstå. Norge trenger en justisminister som styrer i tråd med kunnskap, menneskerettigheter og rettsstat, ikke en som lar seg lede av populisme og enkle løsninger.