Presidenten og ordene

George W. Bush kalte Nord-Korea et land i ondskapens akse, men i Sør-Korea må USAs president selv forsikre at han vil være snill. Da er det ham ordene truer, og det var vel ikke meningen?

EN AV PRESIDENTENS republikanske forgjengere, Ronald Reagan, pekte på Sovjetunionen som ondskapens rike og lovet at USA militært og på annet vis ville stå dette riket imot.

I Moskva så den nye lederen, Mikhail Gorbatsjov, at amerikanerne hadde ressursene til å vinne mannjevningen. Sovjetunionen måtte derfor reformere for å overleve, men tålte ikke reformer heller og brøt sammen.

Reagan og hans etterfølger, George Bush senior, tok æren for å ha utvirket forandringen i øst. Vel har George W. Bush, styrket av krigserfaringen fra Afghanistan, et ønske om selv å øve stor dåd når han former begrepet ondskapens akse og plasserer tre stater i aksen.

Dette er politisk retorikk myntet på et amerikansk publikum etter 11. september 2001: Et truet USA har tatt den første fienden, men flere venter. Også de må lære leksen.

DERMED ER DET også skjerpet retorikk som internasjonal politikk, advarsler rettet mot utpekte stater. Logikken må da være at disse regimene legger om sin politikk av frykt for konsekvensene eller at USA iverksetter konsekvensene uten hensyn til følgene for alliansebyggingen og synet på supermaktens egenrådighet. Ellers har Bush med det nye aksebegrepet kun gitt seg og USA fallhøyde. Hvis dette bare er ord uten virkning.

På besøk i Sør-Korea oppnådde presidenten å mobilisere antiamerikanske demonstranter i slag med opprørspolitiet. Videre måtte Bush forsikre at han ikke har krigerske hensikter overfor Nord-Korea.

Det var det nordkoreanske regimet som skulle bedyre sin fredelige natur, men slik er det når man rasler med sabelen. Nord-Korea har fremført bedyringen tidligere presset av USA, men uten å bli helt trodd, så desperat som regimet er. Nå var det den amerikanske presidentens tur.

SØR-KOREAS PRESIDENT, Kim Dae-jung, lanserte den såkalte solskinnspolitikken for å overvinne Koreas deling, og da Bill Clinton var USAs leder, tenkte han høyt om å dra til Nord-Korea. Bush fant det bedre å holde seg på avstand med et rakettskjold.

Solskinnet er avløst av gråvær, men i sør ønsker man fortsatt og utvidet kontakt, og i nord er det behov for den. Noe annet er, som vi var inne på før i denne uken, hvor mye åpenhet regimet i nord tar sjansen på. Ondskapens retorikk og ord om dialog representerer to ulike forhåpninger om en enkel verden.