Skyggen av Putin

Forholdet mellom Nato og Russland begynner å ligne Den kalde krigen.

KREVENDE LEDERSKAP: For Jens Stoltenberg fremstår trolig Europa i dag som en litt slitsom kakofoni av utfordringer for NATOs hovedoppdrag. Men alliansen har vist evne til omstilling, noe etableringen av NATO Response Force viser, mener BT.
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over seks år gammel
iconLeder
Dette er en leder. Lederartikkelen uttrykker Bergens Tidendes publisistiske idé: En partipolitisk uavhengig, frittstående, liberal og borgerlig (ikke-sosialistisk) avis.

Russlands annektering av Krim, aggresjonen i Øst-Ukraina og Putins uforsonlige retorikk lå som en mørk skygge over Natos statssjefer under toppmøtet i Warszawa i helgen. Alliansen er preget av at den sikkerhetspolitiske tilstanden i Europa minner urovekkende om Den kalde krigen.

Generalsekretær Jens Stoltenberg styrer Nato i en krevende tid, ikke minst etter brexit-avstemningen i Storbritannia og voksende nasjonalistiske strømninger i flere EU-land. Desto viktigere er det at Nato er sin rolle som kollektiv forsvarsbygger bevisst.

  • Det store våpenkappløpet: Skepsisen rår i NATOs bakgård.
    Toppmøtet handlet naturlig nok i stor grad om avskrekking overfor Russland, kampen mot IS og ustabiliteten i Midtøsten.

Statssjefene godkjente utplasseringen av multinasjonale stridsbataljoner i Polen og Baltikum. Styrkene er åpenbart et svar på Moskvas innblanding i konflikten i Ukraina, og det er positivt at Norge også skal bidra med personell til disse styrkene.

Møtet bekreftet også at utplasseringen av missiler i Polen og Tsjekkia går etter planen. Nato understreker at systemet skal beskytte regionen mot våpenangrep fra Iran og Syria, men Russerne tolker det uansett som en provokasjon. De er i ferd med å utplassere rakettvåpen i Kaliningrad, den russiske enklaven mellom Polen og Litauen.

Slik er opprustningens dynamikk, i en stadig mer urovekkende spiral.

Diskusjonene under toppmøtet ble naturlig nok også preget av brexit. Frykten for at økt nasjonalisme skal svekke viljen til å bidra til Nato-fellesskapet, er helt reell.

Flyktningstrøm, svak økonomi og politisk polarisering preger flere EU-stater, og kravet om å prioritere nasjonale forsvarsbudsjetter over Nato-bidrag og fellesskapsløsninger vokser.

  • Godal-rapporten: Norge brukte 8 mrd. kr. i Afghanistan for å fremstå som raus.
    Samtidig er flere statsledere kritisk til Natos harde linje overfor Russland. Tysklands utenriksminister Frank-Walter Steinmeier uttalte før toppmøtet at alliansens opprustning ligner «høylytt sabelrasling og skjærende krigsrop rettet mot Moskva». Amerikanerne er spesielt oppbrakt over dette, fordi lojaliteten til Natos strategi tydeligvis ikke er patent på europeisk toppnivå.

Dette skjer samtidig med at Jens Stoltenberg og USA sterkt oppfordrer EU til å bidra med mer støtte. USA har de siste årene firedoblet sitt forsvarsbudsjett i Europa, og bør kunne forvente at andre land bidrar like helhjertet. Norge bør heller ikke være gjerrig.

For Jens Stoltenberg fremstår trolig Europa i dag som en litt slitsom kakofoni av utfordringer for Natos hovedoppdrag. Men alliansen har vist evne til omstilling, noe etableringen av Nato Response Force viser. I Warszawa skrev EU og Nato for første gang under på en felleserklæring om hybridkrig og cyberangrep.

Som NUPI-forsker Karsten Friis skriver; «Nato må bevise sin relevans for å opprettholde sin legitimitet». Derfor er det også viktig at Nato dreier mer oppmerksomhet mot IS og Syria, der bidraget er vagt, og mandatet uavklart.

Nato kan ikke bare drive kald krig i øst, men også styrke og sikre alliansen i en svært urolig tid.

Publisert: