**Høsten har passert** fire ganger siden den arabiske våren først blomstret. Det var på denne dagen i 2011 at Jemens president gjennom 32 år, Ali Abdullah Saleh, annonserte sin avgang. Han ble sittende enda et år, men etter hvert kom en ny regjering, og på gatene i hovedstaden Sanaa ble det roligere. Det skulle ikke vare.

Nå hersker det igjen kaos i landet, som i mange arabiske land. Det gir grunn til bekymring, også i Norge.

Denne gangen er det houthi-militsen, en sjiamuslimsk opprørsgruppe på den arabiske halvøyen, som har hevet landet ut i ny usikkerhet. Etter at de tok kontroll over hovedstaden har både regjeringen og presidenten gått av.

Jemenittiske borgere er på ny ute i gaten og demonstrerer, denne gangen mot kuppmakerne.

Landets fremtid er høyst uklar. Frykten for borgerkrig øker.

Helt nord i den arabiske verden går snart den syriske borgerkrigen inn i sitt femte år. Da borgerne tok til gatene med krav om demokrati, nektet Syrias president, Bashar al-Assad, å gi etter. Så langt har resultatet blitt over 200.000 døde, tre millioner flyktninger, og fem millioner internt fordrevne. Ingenting tyder på at krigens ende nærmer seg.

Forskjellene mellom de to landene er store, både økonomisk demografisk og historisk. De folkelige opprørene i 2011 ga helt ulike utslag i landene, men Syria og Jemen deler begge en fortelling om ustabilitet og mislykkede revolusjoner.

I tillegg til de forferdelige menneskeskjebnene er konsekvensen blitt mer ustabilitet i en allerede farlig region. Borgerkrigen har gitt grobunn for ekstremistene i Den islamske stat (IS), som nå herjer i Syria og Irak.

I enkelte områder i Jemen har al Qaida nærmest hatt fritt leide, også før revolusjonen. Situasjonen landet nå befinner seg i kan styrke deres posisjon.

Landene i området preges av splittelser. Det er sjiamuslimer og sunnimuslimer. Islamister og sosialister. Moderate og revolusjonære. Etniske minoriteter og majoriteter. Konfliktene blir forsterket når landene mangler samlende myndigheter.

Jo lengre konfliktene varer, og jo mer voldelige de blir, desto vanskeligere blir det å gjenoppbygge samfunnene.

Det rammer også Europa. Både IS og al Qaida ønsker å angripe vestlige mål, og frykten øker selv uten gjennomførte angrep. Det mest synlige eksempelet på dette er politibetjenter på gaten i Bergen med pistol på hoften.

Vår trygghet er avhengig av stabilitet i området. Derfor forsøker vestlige demokratier å bekjempe terrorgruppene. I Jemen fortsetter USA sin dronekamp mot al Qaida. I Irak og Syria forsøker en bred koalisjon, som inkluderer Norge, å svekke IS.

Selv om ekstreme grupper kan svekkes militært, er ikke vold alene løsningen. Demokrati bygges ikke med våpen.

Kun politiske løsninger kan gi den varige stabiliteten som kan trygge både borgerne og omverden. Det er landenes innbyggere som sitter med nøkkelen.

Demonstrantene i Syria og Jemen, i Libya og Egypt, og over hele regionen, gjorde rett i å gjøre opprør mot tyrannene. Det gjør dagens situasjon enda mer tragisk.