Vanskelig marsj mot rettferdighet

Tyrkias opposisjon prøver en siste utvei i møte med et voksende diktatur

SISTE UTVEI: Kemal Kilicdaroglu leder tusenvis i marsj mot Istanbul. En siste utvei for Tyrkias opposisjon, skriver BT på lederplass. TT / NTB scanpix

Tyrkias skritt mot et stadig mer autoritært styre har tvunget frem et opprør. Nå marsjerer tusenvis av mennesker mot Istanbul for å få frigjort politiske fanger.

Det avgjørende for utfallet blir svaret fra president Recep Tayyip Erdogan.

Fremst i toget går lederen for Tyrkias største opposisjonsparti, CHP. Kemal Kilicdaroglu blir kalt «Tyrkias Gandhi», fordi han i likhet med den indiske frigjøringshelten har startet en marsj for rettferdighet.

Marsjen begynte som en protest mot at CHPs nestleder ble fengslet tidligere i år. Han ble dømt for spionasje etter å ha vært sentral i avsløringen av et tyrkisk våpensalg til syriske jihadister. Målet for marsjen er fengselet han sitter i, på den asiatiske siden av Istanbul.

Tyrkia er fortsatt i unntakstilstand etter det mislykkede militærkuppet i fjor. I ettertid har president Erdogan brukt kuppforsøket som påskudd for å styrke sin egen stilling.

Politikere og journalister blir fengslet. Forskere får ikke forlate landet. Den kurdiske befolkningen blir undertrykket.

Les også

Erdogans gale kurs

Det meldes om vold og trusler mot opposisjonspolitikere i nasjonalforsamlingen. Erdogan har utnevnt nesten alle høyesterettsdommere. Det er dermed ikke mulig å søke rettferdighet gjennom rettsvesenet.

I praksis bruker «Tyrkias Gandhi» nå det siste politiske virkemiddelet han har til rådighet, å ta til gaten.

AUTORITÆR: Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan blir stadig mer autoritær, skriver BT på lederplass. UMIT BEKTAS / X90076

Frontfiguren har mottatt kritikk: protesten kommer sent, og Kilicdaroglu var taus da politiske motstandere ble fengslet. Han har også vært tilbakeholden med å slippe andre opposisjonspartier til.

Sent er bedre enn aldri. Kilicdaroglu tar en enorm risiko, og marsjen virker allerede samlende.

Store grupper fotballsupportere som vanligvis forakter hverandre, gjør seg nå klare til å marsjere sammen. Også politikere fra andre opposisjonspartier støtter saken, og snakker om samling. Slike allianser har ikke Tyrkia sett siden opprørene i Gesi-parken i 2013.

Det er sannsynlig at myndighetene griper inn, som de gjorde i 2013. Regjeringsvennlige paramilitære kan angripe toget før det kommer frem. Da får Erdogan et påskudd til å stanse marsjen av sikkerhetshensyn.

Målet for en protest er varig endring. Om Kilicdaroglu klarer å sette i gang like store bevegelser som sitt indiske forbilde, er tvilsomt. Men marsjen skaper håp.

Faren er stor for at også Kilicdaroglu blir kneblet. Optimismen kan fort forsvinne om Erdogan nok en gang møter demonstrantene med jernhånd.