Nervepirrende Brexit

London-ordførerens nei til EU er ingen gamechanger, men han gjør kampen vanskeligere for ja-siden.

RISIKO: Statsminister David Cameron risikerer å gå inn i historien som statsministeren som tapte kampen om EU og samtidig mistet Skottland. Reuters

I helgen ble datoen satt. Den 23. juni skal britene ta stilling til om de forlater EU. Tilhengerne av medlemskap står sterkt, men folkeavstemmingen ser nå ut til å bli i overkant spennende.

Nå har et noe svakt forhandlingsresultat fra Brussel og motstand fra profilerte politikere styrket nei-kampanjen. Forrige uke fikk statsminister David Cameron enstemmig støtte fra EUs statsledere for endringer i EU.

Det var Camerons løfte til egne velgere: Han skulle forhandle frem reform, og deretter avholde folkeavstemning. Utfallet fra forhandlingene var svakere enn britiske EU-skeptikere håpet på, men Cameron står fast på at Storbritannia bør forbli i unionen. Samtidig har andre politikere nå blitt uttalte motstandere, blant annet London-ordfører Boris Johnsen.

For EU er det slettes ingen god nyhet at denne populære og karismatiske politikeren fra det konservative partiet blir frontfigur for Brexit-kampanjen. Betydningen av profilerte støttespillere blir gjerne overdrevet. For nei-siden har det likevel vært en svakhet at den har manglet tydelige talspersoner fra det politiske superstjerneskiktet. Men det har de nå fått i Johnson.

BT mener:

Les også

Difor blir det neppe Brexit

BT mener:

Les også

Etter sjokket

Vel så viktig er det hvilken argumentasjon Johnson bruker i valgkampen fremover. Nei-kampanjen har tidligere handlet mye om innvandring, særlig da den ble tydeligst frontet av UK Independence Party (UKIP). Nå er det mer klassisk norsk argumentasjon om nasjonal selvråderett som preger debatten. Det er en innfallsvinkel som klinger godt i britiske ører.

Ja-sidens motargument er likevel enkelt: Hva er alternativet? Britene er avhengige av å ha et formelt forhold til EU, og å stille seg utenfor kan redusere den britiske innflytelsen internasjonalt heller enn å styrke den. Cameron lar prisverdig nok egne ministre drive valgkamp etter eget ønske. Når hans egen justisminister har valgt nei-siden, forteller det en del om hvor splittet det konservative partiet er i EU-saken.

Samtidig er det verdt å huske at både britisk fagbevegelse og næringsliv er tydelig på at EU-medlemskapet bør beholdes. Meningsmålingene har også vært stabile i favør av ja-siden i lang tid.

Les også:

Les også

Cameron: Kun EU-avtale om vi får det vi trenger

Samtidig viser målingene interessante geografiske forskjeller. Støtten til EU er større i Nord-Irland og Skottland enn i England. Skottene har sågar varslet at de vil ha en ny avstemming om uavhengighet dersom landet forlater EU. Det legger økt press på Cameron: Han risikerer å gå inn i historien som statsministeren som tapte kampen om EU og samtidig mistet Skottland.

Men Cameron er fremdeles populær, og vant parlamentsvalget med overraskende god margin i fjor. Hans nå helhjertede støtte for ja-siden bærer tyngde. Det blir en spennende vår i britisk politikk. Resultatet vil også få betydning langt forbi kysten av De britiske øyer. Et EU uten Storbritannia vil få en helt ny dynamikk.

Ingen kan spå hva som vil skje om nei-siden vinner. Den usikkerheten vil forhåpentlig vippe flere velgere over på ja-siden enn Boris Johnsons personlighet vil vippe over til nei.