Et svik mot barna

Ingen barn skal leve med mishandling. Eksisterende virkemidler må bli brukt og forstått.

Marvin Halleraker

Barnevoldsutvalget har gjennomgått noen av landets mest alvorlige saker om vold og overgrep mot barn. Utvalget har sett så omfattende systemsvikt at de kaller det et nasjonalt svik mot barna. Funnene er urovekkende, og må få konsekvenser.

Barn blir utsatt for groteske handlinger. Det er et ubehagelig faktum som ikke kan ignoreres. Utvalget trekker frem tilfeller hvor barn har fungert som seksuelle objekter og hatt en oppvekst preget av sadistisk mishandling. Alarmsignalene var mange, og i noen tilfeller kjente offentlige instanser til hva som foregikk. Likevel grep ingen inn.

Les også

Når diagnoser kamuflerer vold

En svikt som går igjen, er at ingen snakket med barna for å undersøke mulig mishandling. I stedet ble flere saker avsluttet på grunnlag av foreldrenes forsikringer. Det skjedde både på helsestasjonen, i skolen og i barnevernet, og utvalget fant flere brudd på lovpålagt melde- og handlingsplikt.

Denne innsikten må få konsekvenser. Staten skal beskytte barn mot krenkelser, og det finnes ingen unnskyldning for at etater med særskilt plikt til å gripe inn svikter ansvaret sitt.

En sentral årsak til svikten later til å være manglende kunnskap og kompetanse. Utvalget viser for eksempel til at barn blir overdiagnostisert med ADHD, mens vold og overgrep kan forklare både atferdsvansker, angst og depresjon. Hjelpeapparatet må ha nok innsikt og mot til å utforske slike årsaker.

Les også

Utvalg: Barns signaler om overgrep ble oversett og feiltolket

Utvalget foreslår 60 konkrete tiltak. De fleste er lett å stille seg bak, som at barnevernet ikke kan henlegge før man har snakket med barnet, tverrfaglige innsatsteam og forsvarlig bemanning ved helsestasjonene. Men flere av forslagene er kontroversielle, som skjerpet opplysningsplikt, og at politiet skal kunne varsle omgivelsene om straffedømte barneovergripere.

«Outing» av overgripere er en form for tilleggsstraff. Advokat Cecilia Dinardi, som har bred erfaring fra barnevernssaker, mener senket terskel for å sende bekymringsmelding vil skape utrygghet og gi en «angivereffekt», som i neste omgang kan ramme barna.

Man skal være forsiktig med å trekke konklusjoner basert på de 20 sakene utvalget har gjennomgått. Det er nå nødvendig med grundig politisk behandling av forslagene.

Ønsket om mer effektiv beskyttelse av barn må ikke feie motforestillingene av veien. Problemet er ikke snevre muligheter til å gripe inn, men at de som har plikt til å melde fra, ikke tar signalene, nøler eller mangler kunnskap. Før den moralske panikken tar overhånd, må man sikre at eksisterende virkemidler blir brukt og forstått.