Et tillitsproblem

LEDER: Straffeforfølgning i seg selv bedrer ikke pasientsikkerheten, men vi trenger visshet om at sykehustabber blir grundig etterforsket og at grove feil får konsekvenser.

Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over åtte år gammel
iconLeder
Dette er en leder. Lederartikkelen uttrykker Bergens Tidendes publisistiske idé: En partipolitisk uavhengig, frittstående, liberal og borgerlig (ikke-sosialistisk) avis.

I 2009 døde to år gamle Daniel Flemmen Ødegård av en rutinemessig mandeloperasjon på Molde sjukehus. Historien som fulgte er ikke norsk sykehusvesen verdig.

Ifølge Aftenposten avdekker sakens dokumenter forsøk på samordning av forklaringer før politiavhør, og press og utskjelling av helsepersonell som ikke vil innordne seg. Som en følge av avisoppslaget, har Statens helsetilsyn varslet tilsynssak. Det er ubegripelig at det ikke har skjedd på et tidligere tidspunkt.

Det svekker tilliten til helsevesenet at folk som rammes av grove tabber sitter igjen med en opplevelse av at sykehusene er mer opptatt av å tildekke enn av å lære av egne feil. For mange på­rørende har det vært en kamp å forsøke å finne ut hva som egentlig har foregått.

Like urovekkende er det at Lege­foreningens visepresident Jon Helle presenterer det som en generell tendens at sykehusledere hindrer helsepersonell i å varsle, og at leger og sykepleiere vegrer seg for å melde fra i frykt for represalier.

En annen side av saken er at politiet ikke har spesialkompetanse på helse, og i stor grad baserer seg på Helsetilsynets oppfatning, og at grov feilbehandling sjelden blir straffeforfulgt. Kun 0,7 prosent av tilsynssakene fører til straffe­sak, og det skal svært store avvik til før Helsetilsynet begjærer påtale, ifølge undersøkelser gjort av førsteamanuensis Olav Molven.

En del av forklaringen er at Riks­advokaten advarer mot «for intens» straffeforfølgning og stiller krav om «markant» brudd på forsvarlighets­kravet.

Riksadvokatens argumentasjon har mye for seg når det kommer til å straffe enkeltpersoner: Konsekvensene av små feil kan lett bli katastrofale, og intensiv straffeforfølgning kan gi overdreven frykt for konsekvensene, hvilket igjen kan føre med seg uheldig ressursbruk.

Aversjonen mot straff er imidlertid ikke like treffende når det gjelder helseinstitusjonen som sådan. Ifølge Molven virker økonomiske prioriter­inger og bemanningssituasjonen i stor grad inn på sykehustabber. Dette, og andre rammebetingelser som rutiner og opplæring, er utenfor den enkelte leges kontroll, men ofte helt avgjørende for om feil blir begått.

Straff alene vil ikke bedre pasientsikkerheten, men i grove tilfeller er det nødvendig å plassere ansvar, både for å markere alvor og synliggjøre konsekvenser av intern svikt.

Det ville trolig hatt en skjerpende effekt at sykehusene opplevde en reell fare for å bli stilt til ansvar, og i større grad faktisk ble det.

Det overordnede målet er et best mulig helsevesen og færrest mulig feil.

Det oppnår man gjennom kontinuerlig kvalitetsheving og evne til å lære av de feil som dessverre finner sted. Her har sykehusledelsen selv et ansvar. De har også et ansvar for å unngå at pårørende opplever å bli motarbeidet av kameraderi og en lukket «helsemafia», men at de blir møtt med ydmykhet, åpenhet og vilje til å innrømme feil.

Publisert: