Hatvold på lyse dagen

Angrepet på Amal Aden lørdag viser at æresrelatert vold i Norge ikke kan bagatelliseres.

Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over ni år gammel
iconLeder
Dette er en leder. Lederartikkelen uttrykker Bergens Tidendes publisistiske idé: En partipolitisk uavhengig, frittstående, liberal og borgerlig (ikke-sosialistisk) avis.

Norsk-somaliske Amal Aden lever med voldsalarm etter flere år med trusler fra muslimske miljøer. Truslene ble ikke færre etter at hun sto frem som lesbisk. I fjor ga hun også ut boken «Homofile flyktninger» som fikk stor oppmerksomhet. Da hun deltok på homoparaden i sommer, våknet hun opp til 146 hatmeldinger på SMS og telefonsvareren.

Fredag morgen ble trusler til handling. To somaliske hijabkledde kvinner gikk til angrep på Amal Aden midt i Oslo sentrum. Siden det skjedde i en del av byen der hun pleier å være trygg hadde hun ikke voldsalarm. Ifølge Aden kalte kvinnene henne en skam for somaliere. Brillene ble knust og hun fikk trolig hjernerystelse.

Det er ingen grunn til å avdramatisere trusler Amal Aden og andre tøffe innvandrerkvinner i norsk offentlighet møter for å gå ut mot sine egne. Tidligere har både Sara Mats Azmeh Rasmussen, Louiza Louhibi og Kadra Yousuf fortalt åpent om hva det betyr å trosse frykt for å snakke fritt, om kjønnslemlestelse, om manglende likestilling, om voldtekts­trusler — og om å ha en annen legning.

I går måtte sentralstyremedlem i organisasjonen Ungdom mot rasisme, Florencce Aryanik (20), holde seg borte fra markering av Krystallnatten i Oslo sentrum etter drapstrusler om hun viste seg der. Etter planen skulle hun holde appell under 75-årsmarkeringen av Krystallnatten.

En annen kvinne, norsk-pakistanske Deeyah Khan, valgte å flytte til London etter sjikane, trusler og vold i det norsk-pakistanske miljøet i Oslo etter at hun debuterte som artisten Deepika. Nylig vant hun Emmyprisen for den sterke filmen «Banaz: A Love Story», om æresdrapet på den kurdiske jenten Banaz Mahmod i London.

I filmen demonstrerer det britiske politiet en total mangel på innsikt i mekanismene som førte til at Banaz ble drept - av sine egne. Banaz oppsøkte politiet gang på gang for å fortelle om mishandlingen hun ble utsatt for av ektemannen, og hun sa også at hun levde i frykt for å bli drept.

Frykten til Banaz ble verken sett eller forstått. Uten dedikerte etterforskere ville saken heller ikke vært oppklart.

Lærdommen fra historien om Banaz, og fra overfallet på Amal Aden i Oslo fredag, er at frykten ikke er ubegrunnet, og at de som fremsetter truslene må tas alvorlig. Noen av de ekstremistiske muslimske miljøene holdes under oppsikt av Politiets sikkerhetstjeneste. Like viktig er å skjønne mest mulig av hvordan miljøer rundt organisasjoner som det islamske nettverket Islam Net rekrutterer blant unge muslimer. Radikale miljøer forsterker også hverandre. Antiislamske miljøer får næring fra radikale muslimske miljøer.

«Etter at jeg sto frem som lesbisk, har truslene haglet - jeg er blitt spyttet på, fått ting kastet på meg og blitt truet med døden. Jeg er blitt liggende våken flere netter i fortvilelse over at min legning kan skape så mye hat», skrev Amal Aden i en kronikk i Aftenposten i sommer.

Hatet tar mange former, viste fre­dagens angrep. Det er det norske samfunnets plikt å sørge for at modige kvinner som Amal Aden får gå trygt og at de som utøver volden straffes.

Publisert: