Stol på kommunen

Nedbygging av strandsonen er i hovedsak et problem for Oslofjorden. Det bør også SV forstå.

Antall bygninger i strandsonen har økt med 20 prosent siden årtusenskiftet, viser SSB-tall som Klassekampen har hentet inn. SV er bekymret for at vi er i ferd med å miste kontrollen, og ønsker en innstramming i reglene for bygging i strandsonen.

Nedbyggingen av strandsonen er i hovedsak et problem langs Oslofjorden. Et landsomfattende statlig påbud vil være en meningsløs inngripen i kommunenes handlingsrom. Kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland (H) gjør derfor helt rett i å avvise forslaget.

Det er Strandsoneloven fra 1965 som slår fast at det ikke skal bygges innen et areal på 100 meter fra strandlinjen. Formålet er å sikre allmennheten tilgang til strandsonen i hele landet, uten at grunneier kan avskjære dette.

Tilgangen på landets kystnatur er et viktig gode for fellesskapet, og det er viktig å verne dette mot overdreven privatisering. Å be regjeringen stramme inn kommunenes selvråderett er likevel ikke veien å gå.

Problemet med utilgjengelige strandsoner er svært ujevnt fordelt. I Oslo kommune, og kommunene rundt Oslofjorden, er tilgjengelig strandareal nede i henholdsvis 30 og 40 prosent, ifølge Klassekampen. Også på Sørlandet er presset stort. Der er rundt halvparten av strandsonen stengt for allmennheten.

I landet som helhet er imidlertid nesten 70 prosent definert som tilgjengelig. Problemet med overdreven utbygging må derfor i hovedsak ses på som et lokalt anliggende for Oslofjorden og sørlandskysten.

I resten av landet, med noen få unntak, er det godt med plass til alle. Da er det viktig at distriktskommuner og andre kan bruke friheten dispensasjonsreglene i strandsoneloven gir til å la folk få bo ved sjøen.

Et annet tegn på at dagens ordning fungerer godt er at nybyggingen de siste årene har gått ned. Det ble bygget færre boliger i strandsonen i 2018 enn i både 2017 og 2016.

Kommunene må forholde seg til nasjonalt lovverk, og premisset for å gi dispensasjon fra strandsoneloven er at byggingen må være en større fordel enn ulempe for de allmenne interesser.

Hvordan dette vurderes, må være opp til kommunene og lokalsamfunnene selv.