Fredsprisvinner Liu Xiaobo døde torsdag 13. juli på et sykehus i Shenyang, Kina.

Liu ble flyttet dit fra fengsel i mai.

Han ble arrestert i 2009 etter å ha vært med på å skrive «Charter 08», et dokument som blant annet krevde oppløsningen av ettpartisystemet i Kina, og som tok til orde for menneskerettigheter i landet.

Kravene var som politisk krutt. Liu ble dømt for forsøk på «å undergrave statsmakten». Hans kone ble satt i husarrest.

Liu Xiaobo var først og fremst en skribent med bakgrunn fra litteraturvitenskap. Gjennomgående for hans mange protester var fredelige metoder.

Nobelkomiteen var modig da den ga ham fredsprisen, som aller første kinesiske fredsprisvinner. Kina er et lettfornærmet land, og reagerte også voldsomt.

Norske myndigheter håndterte etterspillet bra, og har aldri beklaget fredsprisen. Tidligere utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) kom nært på, men statsminister Stoltenberg fikk heldigvis stanset forsøket.

Ikke å beklage var riktig. Men det bidro også til at Kina nektet å ha politisk kontakt med Norge i lang tid.

Det var heller når forholdet til Kina skulle normaliseres, at demokratiske prinsipper måtte vike for realpolitikk og diplomati.

At Dalai Lama, en annen fredsprisvinner Kina ikke liker, måtte tusle inn kjøkkeninngangen på Stortinget, er fortsatt en skam.

Å normalisere forholdet til Kina har vært viktig. Kina er en sentral global aktør og en stor handelspartner. Et land det er umulig ikke å forholde seg til.

Samtidig er det offisielle Norges taushet etter det ble kjent at Liu var en døende mann, svært skuffende.

Så godt som alle EU-land reagerte. Tysklands forbundskansler Angela Merkel strakte seg langt for å få skaffet Liu kreftbehandling utenfor Kina.

Den norske reaksjonen var fullstendig tam. Statsminister Erna Solberg (H) og utenriksminister Børge Brende (H) satt musestille i frykt for igjen å bli sendt på gangen av kineserne.

Da Liu døde, slapp Solberg en skriftlig uttalelse på 49 ord.

Den uttrykker sorg, men knappheten kan leses som at forholdet til Kina er det viktigste akkurat nå.

Lius stemme har stilnet. Stillhet markerer dessverre også slutten på fortellingen om Norges forhold til den kinesiske dissidenten.

Det er lite som gir optimisme rundt demokratiske verdier i Kina. Myndighetene behandler motstemmer brutalt.

Få tør snakke høyt om menneskerettigheter i landet. Sist torsdag ble det en stemme mindre. Nå må Norge våge å snakke høyere.