SENATETS RAPPORT om CIAs torturmetoder og metodiske krenkelse av fangers rettigheter er en ventet skandale. Rapporten viser at krefter utenfor demokratisk kontroll har fått styre amerikansk sikkerhetspolitikk i det skjulte, der brudd på internasjonale konvensjoner nærmest har vært et styrende prinsipp.

Skal USA gjenreise sin troverdighet som rettsstat og demokratisk forbilde, bør rapporten få konsekvenser.

AT BÅDE IRAN, Nord-Korea, Russland og Kina nå retter flengende kritikk mot USA for å bruke ulovlig tortur og å krenke menneskerettighetene, er i overkant opportunistisk. Mer sviende må kritikken fra Tyskland og FN føles.

Rapporten fungerer nærmest som en bekreftelse på påstandene om amerikansk arroganse i store deler av den arabiske og asiatiske verden. Dette er ikke bra for USAs globale omdømme.

TORTURRAPPORTEN føyer seg inn i en rekke av skandaler, som har sitt opphav i George W. Bushs presidentperioder.

Invasjonen av Irak i 2003 skjedde på uholdbare premisser. Varslere som Chelsea (Bradley) Manning og Edward Snowden har avdekket vidtrekkende hemmelighold i USAs forsvarsmakt og massiv overvåking av vanlige borgere.

Avsløringene har satt forholdet til USAs allierte på prøve, men har foreløpig ikke fått dramatiske politiske konsekvenser.

I USA ER DEBATTEN om torturrapporten allerede hatsk. I et så polarisert politisk klima er det vanskelig å forholde seg til alle påstander og beskyldninger som fremsettes.

Det er et problem at det kun er de demokratiske medlemmene i Senatets etterretningskomité som var med på å utarbeide rapporten. Det kan styrke påstanden om at demokratene fra starten av var ute etter hevn og rettergang.

Men republikanerne har selv stilt seg på side­linjen, og har vist en konsekvent uvilje mot å avdekke ulovlighetene som nå er avslørt. Det er nettopp i det republikanske partiet forsvaret for de hemmelige tjenestene og bruken av tortur er sterkest.

LIKE FULLT ER DET udiskutable faktum at USAs høyeste politiske ledelse ga tillatelse til bruk av tortur, og at presidenten selv ga CIA ordre om å etablere hemmelige fengsler på andre lands jord. Det nasjonale sikkerhetsrådet deltok også i avgjørelsene.

Det er også sterke indisier for at høytstående politikere og byråkrater skal ha løyet til Kongressen. I sum betyr dette at det finnes sterke argumenter for å stille de ansvarlige for en føderal amerikansk domstol, eller for den internasjonale domstolen i Haag, tiltalt for krigsforbrytelser.

BEGGE DELER virker usannsynlige i dag. President Barack Obama har selv unnlatt å stenge fangesenteret på Guantánamo. Og fra før har USA gitt klare signaler om at nasjonen ikke anerkjenner Haag-domstolens suverenitet.

Dette betyr at amerikanske politikere og velgere selv må ta ansvaret for å gjenreise USAs sikkerhetspolitiske omdømme.

Men handlingene som beskrives i rapporten, bør fordømmes av USAs fremste allierte, også Norge.