Straff i terrorens tid

Inngripende terrorlover truer rettsstatens verdier, men har diskutabel effekt.

ETTERSKJELV: Etter at tvillingtårnene i New York styrtet i 2001 og terror ble hverdagsbegrep, har stadig mer omfattende terrorlover fått inngripende konsekvenser for vår frihet.

Publisert:

11. september 2001 ble terror et hverdagsbegrep i hele verden, og 22. juli 2011 måtte også Norge kjenne på denne frykten. Det har fått inngripende konsekvenser.

Stadig mer omfattende terrorlover har flyttet grensen for hva som er straffbart. Med det følger utvidede fullmakter til overvåkning og kontroll, på bekostning av frihet og personvern. Utviklingen er bekymringsfull, og en trussel mot viktige verdier i vår rettsstat.

Les også

Jussprofessor Erling Husabø: – Norsk terrorlovgivning er i strid med menneskerettighetene

I den kommende boken «Terrorisme i norsk strafferett» oppsummerer og analyserer UiB-professor Erling Johannes Husabø rettsutviklingen de siste årene. Han er svært kritisk til norsk terrorlovgivning, og mener terrorfrykten har fått lovgiver til å overreagere og gå fra konseptene.

I norsk rett har det vært et viktig prinsipp at forberedende handlinger som hovedregel ikke skal straffes, fordi de ikke gir noe pålitelig uttrykk for en forbrytersk vilje.

Politikerne har imidlertid gått stadig lengre i å kriminalisere forberedende handlinger, og stilt seg bak omfattende bruk av skjulte tvangsmidler.

Professor Husabø mener deler av terrorlovverket er dårlig begrunnet og forvirrende, og så upresist og omfattende at selv eksperter sliter med å forstå rekkevidden. Internasjonale regler er adoptert ukritisk, uten å sikre at de lever opp til nasjonale standarder. Problemet er at politikerne i stadig større grad setter samfunnets sikkerhet over innbyggernes frihet, mener Husabø.

Kritikken er ikke ny, men den bør få fornyet tyngde når en professor i strafferett stiller seg bak, med solid dokumentasjon og analyse.

Den omfattende terrorlovgivningen springer ut av et velment ønske om å sikre trygghet for borgerne, men den handler også om behov for å vise handlekraft.

Når man har som mandat å stanse terrorister før de angriper, er det naturlig at Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har vært en pådriver for stadig flere virkemidler. Men når grensene for det straffbare utvides og terskelen for overvåkning senkes, beveger den norske staten seg stadig mer i retning av et tankepoliti. Det er en skremmende utvikling.

Staten skal straffe forbrytelser som har skjedd, ikke straffe for å forebygge noe som kan skje. Man kan ikke omgå rettsstatlige grenser bare ved å plassere reglene i straffeloven, som Husabø skriver.

Dessuten skal man ikke ha overdreven tro på hva strafferetten kan gjøre med faren for terror. Uten nødvendig ro og realisme, blir lover fort papirtigre som skaper falsk trygghet.