Rødt Hordaland hadde i går sin valgkampåpning på Kvarteret i Bergen. Partiet må drive en svært god valgkamp for å kapre et mandat fra Hordaland, men bevegelsene på venstrefløyen er verd å legge merke til.

Arbeiderpartiet mister oppslutning. Ifølge målingen Respons har gjort for BT, Aftenposten og Adresseavisen, ligger nå partiet lavere enn på fire år. Både SV og Rødt går frem. Om dette fortsetter, kan vi se en trend som ligner den vi har sett i flere europeiske land, som Storbritannia og Frankrike. De tradisjonelle sosialdemokratene svekkes, mens mer radikale sosialistiske krefter vinner frem.

Det er naturligvis altfor tidlig å si om dette er en tendens som vil fortsette, og endringene fra forrige måling er innenfor feilmarginene. Utviklingen over tid tyder likevel på at Rødt er på vei opp.

Partileder Bjørnar Moxnes har markert seg som en særdeles tydelig stemme i Oslo, der byrådet er avhengig av Rødts støtte. Etter valget kan partiet få samme rolle på Stortinget.

I så fall må Ap-leder Jonas Gahr Støre håndtere en krevende situasjon, der han må forholde seg til steile krav fra venstrefløyen, samtidig som han må tekkes de mange sentrumsorienterte velgerne.

Dersom Ap ender opp med et regjeringssamarbeid med KrF, kan fort både Rødt og SV gå lysere tider i møte.

I Hordaland er Rødts viktigste sak å nasjonalisere Statoil. Argumentet er at det trengs en langt sterkere politisk styring av omstillingen, og det mener partiet best kan gjøres ved at Oljefondet kjøper opp aksjene som ikke er eid av staten.

Det er trygt å slå fast at forslaget ikke vil få gjennomslag. I tillegg er det usikkert om de mange ansatte i petroleumsrelaterte næringer begeistres av Rødts plan om å trappe ned produksjonen på norsk sokkel med minst 90 prosent innen 13 år.

I en tid med store endringer i arbeidslivet, kan det åpne seg et større rom ytterst til venstre. Selv om partiet er fornyet og AKP-generasjonen ikke lenger dominerer partiet, er Rødts sosialisme fortsatt uspiselig for de fleste.

Rødt vil neppe få gjennomslag for noen av de grunnleggende samfunnsendringene det ønsker seg. Men partiet kan likevel bli viktigere enn de fleste liker tanken på de neste fire årene.