Den syriske hæren har med støtte av russisk bombardement blokkert den siste forsyningsruten inn til byen Aleppo. Til tross for motoffensiv fra opprørsstyrkene, betyr det at bydelene opposisjonen har kontrollert nå er isolert fra omverdenen. Mellom 200.000 og 300.000 mennesker bor i de beleirede områdene. En av innbyggerne beskrev situasjonen til en opposisjons-kanal: «Vi har ingenting: Butikkhyllene er tomme, det finnes ikke grønnsaker, ingen matvarer — ingenting. Og om noe finnes, er det fryktelig dyrt.»

Siden beleiringen startet, har mange engasjert seg i skj

ebnen til Aleppos innbyggere. Samtidig gjenspeiler Aleppo utviklingen i Syria og vestlige lands mang-lende evne til å påvirke krisen i Syria - til tross for voldsomme reaksjoner.

Hvordan havnet vi i denne situasjonen?

Teije Hidde Donker

I mars 2011 fulgte syrerne eksempelet fra Tunisia og gjorde opprør mot det autoritære regimet. De ble møtt av våpen, og i løpet av de påfølgende seks månedene ble det klart at demonstrantene ikke ville klare å styrte regimet med fredelige midler. Noen flyktet fra landet, andre bestemte seg for at de ikke hadde andre muligheter enn væpnet opprør.I juli 2012 startet en allianse av opprørsgrupper et overraskende angrep på Aleppo. I løpet av noen uker var byen delt mellom opprørsgrupper og regimet, en situasjon som endret seg lite inntil nylig.

Siste nytt:

Det som i mellomtiden hadde endret seg, var opprørets karakter, slik den gjenspeilte seg i omgivelsene rundt Aleppo. Opprørsgruppene ble stadig mer organisert, jihadistene fikk en stadig større rolle, og regimet ble stadig mer nådeløst — og tilfeldig - i sin bombing. Dette skjedde også i kampen om Aleppo.

Til å begynne med var pragmatiske islamistiske opprørsgrupper, som Liwa al-Tawhid, mest betydningsfulle. Etter at de gikk under på grunn av intern strid, korrupsjon og angrep fra regimet, kom radikale og sekteriske jihadistiske grupper på banen. Det begynte med Ahrar al-Sham, og endte med fremveksten av Jabhat al-Nusra (nå Jaish Fatah al-Sham) og Den islamske stat (ISIS) i april 2013. Selv før den vestlige kampanjen mot ISIS var det i Aleppo at ISIS og andre opprørsgrupper støtte sammen.

I Aleppo så vi også forskjellige initiativ fra sivilsamfunnet med forsøk på å etab-lere et nytt styre. Disse var preget av store spenninger og korrupsjon, og noen ganger var initiativene også antidemokratiske. Likevel representerte de sivile grupperingene i det minste forsøk på å etablere en ny, politisk organisering for Syria som del av et gryende uavhengig og mangfoldig samfunn.

Les også:

Eksemplene fra Aleppo er mange. Regionrådet i Aleppo er en av Syrias største uavhengige og demokratiske organisasjoner, som yter offentlige tjenester. Initiativ for å innføre et slags islamsk styre dukket også opp i byen, men ble for det meste stanset, særlig etter at ISIS ble drevet ut av byen.

Fjernsynskanalen Halab Today (Aleppo i dag) er en av de mest populære opposisjonskanalene i landet. Den uavhengige hjelpeorganisasjonen De hvite hjelmene yter førstehjelp etter regimets bombeangrep, og har fortsatt sitt arbeid tross stadige tap. Det samme har et uavhengig nettverk av sykehus. Nå når beleiringen av byen er fullstendig, begynner dette arbeidet å svekkes.

Til sist gjenspeiles det internasjonale engasjementet i konflikten i Aleppo. USA har hatt begrenset suksess med sin politikk for å støtte utvalgte «moderate» opprørsgrupper, noe styrken til Ahrar al-Sham og Jabhat al-Nusra vitner om. Støtten til kurdiske grupper i kampen mot ISIS har bidratt til å etablere en autonom, kurdisk region i Nord-Syria, som utilsiktet har gjort beleiringen av Aleppo mulig.

Russlands engasjement har endret styrkeforholdet mellom opposisjonen og regimet, så også i Aleppo.

Les også:

Hva skjer nå?

Vestlige land har gjort et poeng av å ikke bli fanget i konflikten i Syria. Fra starten av har europeiske land, også Norge, offentlig støttet demokratiseringsforsøk i Syria. Europa har heller aldri sluttet å kritisere brudd på menneskerettig— hetene, fra alle parter i konflikten. Europa, og særlig Norge, har dessuten bidratt økonomisk til det internasjonale hjelpearbeidet. Men av ulike årsaker har direkte inngripen for å redusere over-grepene vært unngått.

I en globalisert verden er konflikter aldri isolert. En borgerkrig så geografisk nær fikk konsekvenser for Europa. Men da Europa ble tvunget til å handle, ble politikken bestemt av snevre egeninteresser, der USA og flere europeiske land gikk til angrep på ISIS i Nord-Syria, og EU stengte grensene for syriske flyktninger.

I motsetning til det som vanligvis antas, kunne vestlige land ha handlet ut fra moralske standpunkt: Innføre og håndheve en flyforbudssone med mandat til å beskytte syriske borgere og minoriteter. De kunne ha stanset bruken av tønnebomber, bremset de sekteriske tendensene i opposisjonsgruppene, og gitt større rom for utvikling av forsøk med demokratisk styre. Syria ville fortsatt vært overlatt til selv å finne en løsning på den grusomme konflikten, men utenforstående makt kunne vært brukt for å beskytte alle syreres liv og rettigheter. Russisk kontroll av syrisk luftrom og en situasjon der opposisjonsholdte områder går i oppløsning, forhindrer dette.

Les også:

Aleppo er beleiret. I Halab Today sier Abu Ahmad, en annen av Aleppos innbyggere: «Dette er vårt land og vi vil aldri overgi det. Vi vil ikke vanære oss selv ved å gi etter for Bashars krav. Med løgn og bedrageri — vi vil åpne en humanitær korridor, som han sier - forsøker han å få oss til å blottstille og beseire oss. Men vi gir oss aldri.»

Innstillingen er kanskje vakker, men det russiske flyvåpenet fortsetter sin støtte til det syriske regimet. En flyforbudssone er lenger unna enn noen gang, og Aleppo sulter.

Vi har fått moralsk overtak i ord, men ikke i handling. Det har sin pris. Nå er pragmatisme den eneste muligheten som står igjen for å få slutt på krigen. Det betyr sannsynligvis en forhandlingsløsning, der Assad forblir ved makten.