Du får ikke kartlegge sønnen min

Vårt barnesyn er redusert til å støpe alle i samme form; en form hvor normalitet er det en streber etter, mens avvik danner grunnlag for bekymring.

GI DEM TID: Vi som er ute i barnehagen må våge å gi dem den tiden de trenger, for det handler ikke om å nå mål, om å kunne hake av «mestrer» i skjemaet og gå videre til neste tomme felt. Det handler om mennesker, skriver Elin Hatlelid Olsen. ILLUSTRASJONSFOTO: SCANPIX

Elin Hatlelid Olsen

«Vi har bestemt at vi vil kartlegge alle barna i barnehagen nå i forbindelse med oppstart,» sa pedagogisk leder på min sønns avdeling da jeg hentet ham i barnehagen. «Er det ok for deg?»

Jeg nølte. Fortrengte min instinktive trang til å rope «nei» høyt og tydelig, mens jeg hoppet opp og ned som et illsint lemen. For jeg har lært at den type oppførsel ikke tjener til noe godt. Isteden svarte jeg at jeg skulle tenke på det. Vel, nå har jeg tenkt på det.

I sin egen verden

Jeg vil fortelle en historie om en pike. En temperamentsfull pike som trampet i gulvet, skrek og kastet ting vegg-i-mellom om hun ikke fikk det slik hun ville. Hun gråt seg gjennom nettene fra hun var født og frem til treårsalderen, og fungerte således som et ypperlig prevensjonsmiddel for to foreldre som i utgangspunktet ønsket seg et barn til, men som slo det fra seg på grunn av piken; den hissige med røde kinn.

Piken som kunne sitte i timevis for seg selv og leke med steiner eller pinner eller hva enn det måtte være. Hun som ga steinene ulike roller og ulike stemmer og spilte ut forestilling på forestilling med det mest fantasirike innhold. Hun som legen definerte som døv, fordi hun ignorerte alle hans forsøk på å påkalle hennes oppmerksomhet da hun satt fordypet i egen lek. Hun som legen definerte som en «sjelden fugl» fordi hun løste puslespill i rekordfart. Hun som ønsket å være i sin verden av lek og fantasi til hun selv var klar for ta ørsmå skritt — ett av gangen - ut i den virkelige verden.

Les også

Kjære barn: La meg se deg

Trygge rammer

Og heldigvis for piken, så fikk hun lov til det. Foreldrene var riktig nok litt urolige, men de ga henne tillit ved å gi henne tid. De var omsorgsfulle og løftet frem hennes evne til å leke slik at hun fikk en sterk følelse av mestring, at dette var hun god på! De ga henne klare og trygge rammer slik at hun etter hvert visste når grensen var nådd hver gang hun skrek av full hals for å få det slik hun ville. Og når hun omsider roet seg ned og innså at slaget var tapt, var det bestandig et fang og noen kloke ord som ventet.

Her fikk hun forståelse, og ble etter hvert klar over at ordets makt sto sterkere enn skrik som kunne sprenge enhver desibelmåler. Så hun begynte å skrike mindre. Og hun begynte å prate mer. Og med sin sterke tro på at hun var god til å leke ble hun også en attraktiv lekekamerat i barnehagen. For hun var flink til å finne på spennende ting som de andre barna ønsket å ta del i.

Støpes i samme form

Det er lenge siden piken var liten. Heldigvis. Det var før kartlegging og skolerettet læringssyn toget inn i barnehagen. Det var før barnesynet ble slik at målet skulle være å støpe alle i samme form; en form hvor normalitet er det en streber etter, mens avvik danner grunnlag for bekymring. Det var før lekens verdi ble redusert til kun en meningsløs fritidssyssel mellom voksenstyrte aktiviteter, didaktiske planer og klare læringsmål. Det var før, og det var flaks for meg.

For det var jeg som var denne piken. Nå er jeg voksen. Jeg har selv snart tre barn; alle ulike og unike. De har sine særegenheter, sine sterke sider og sine utfordringer. Det finnes ingen fasit for hvordan de skal møtes, disse barna. Ikke for mine barn, og ikke for dine barn. Hver og en må de møtes ut fra sine forutsetninger, og det er vår jobb som foreldre å se hvordan vi best kan gi dem tro på seg selv, og bistå dem slik at de en gang evner å takle verden og virkeligheten og den motgangen de vil komme til å møte, på egen hånd. For at vi skal klare dette er det viktig og vesentlig at vi sørger for at de møtes med et våkent blikk som ser barnet i sin helhet.

Det finnes ingen fasit for hvordan de skal møtes, disse barna

Gi barna tid

Barna behøver ikke voksne som er gode til å hake av i skjemaer som plukker barnet fra hverandre, og som etterlater oss med ufullstendig og misvisende informasjon. De trenger voksne som er gode til å se, til å lytte, og til å iblant se forbi det som er negativt og heller løfte frem alt det som er bra. De trenger tid og tillit. Tid til å modnes, hver i sitt tempo, og tillit til at de vil gjøre nettopp det.

Vi som er ute i barnehagen må våge å gi dem den tiden de trenger, for det handler ikke om å nå mål, om å kunne hake av «mestrer» i skjemaet og gå videre til neste tomme felt. Det handler om mennesker. Vi skal ikke gå bak dem å dytte, ei heller skal vi gå foran dem å dra. Vi skal gå sammen med dem, med åpne øyne, med tillit, omsorg og gjensidighet. Da nytter det ikke å sitte gjemt bak et skjema som lukker blikket vårt og stjeler vår oppmerksomhet i retning av alt det barnet ennå ikke kan.

Varselklokkene ringer

I dagens samfunn hvor vi leser om prestasjonsjag som får unge jenter til å ta sitt eget liv, burde alle varselklokker ringe når vi sier oss villige til å begynne dette jaget allerede i barnehagealder. Ved å benytte ulike kartleggingsverktøy gjør vi det unike barnet og den verdifulle barndommen om til noe målbart ved å la en utviklingskurve som forteller oss hva som er normalt for barn i en bestemt alder.

Startskuddet har gått. Vi er i gang med å jage etter prestasjoner.

Det blir bli et målebarometer som hvert enkelt barn sammenlignes med og vurderes ut fra. Slik kan vi beregne normalitet og avvik; hva mestrer barnet? Og kanskje enda viktigere; hva mestrer det ennå ikke? Startskuddet har gått. Vi er i gang med å jage etter prestasjoner.

Trenger lek

Nei, min sønn trenger voksne som kan leke, som kan undre seg sammen med ham og fortelle eventyr som gir ham stjerner i øynene. Han trenger voksne som kan le, som kan trøste, tøyse, og sette tydelige grenser. Voksne som har tillit til at han kan, og som viser ham at de tror på ham, slik at også han vil tro på seg selv.

Jeg har tillit til at dere som er voksne i min sønns barnehage, er akkurat slike voksne. Jeg har tillit til at dere har et våkent blikk, og jeg tror ikke at dere trenger et skjema for å se det dersom min sønn skulle ha noen virkelige utfordringer som han trenger ekstra støtte for å mestre. Dette handler nemlig ikke bare om barna, men også om å ha tillit til dere som profesjonsutøvere. Jeg har tillit til dere.

Nei til kartlegging

Tenk om jeg var barnehagebarn i dag. Jeg ser for meg bunker av kartleggingsskjemaer med flerfoldige blanke felt. Jeg ser for meg bekymringsmeldinger, BUP og fagsenter. Hva ville det gjort med meg, med min opplevelse av anerkjennelse, mestringsfølelse og identitet? Det tør jeg nesten ikke tenke på.

Derfor sier jeg nei til massekartlegging. Fordi jeg ønsker at min sønn skal oppleve at han blir sett som den han er, ikke for hva han kan og ikke kan. Jeg vil at han møtes av voksne som ser ham som et helt menneske på livets startstrek, og som gir ham lov til å møte fremtiden, steg for steg, helt i takt med seg selv.