Jeg gråter for mitt forfulgte folk

Som kurder føler jeg at jeg vandrer gjennom porter av smerte.

SOLIDARITET: Vi trenger at det internasjonale samfunnet er med oss mot brutalismen som berører ikke bare ezidi-kurderne og assyrisk kristne, men hele menneskeheten så dypt, skriver Haci Akman. BERGENS TIDENDE

  • Haci Akman

Halabja 16. mars 1988: Iraks diktator Saddam Hussein bomber byen i irakisk Kurdistan med kjemiske våpen. Flere enn 5000 sivile gasses i hjel, enda flere blir såret og lemlestet, hundretusener jages på flukt. Unge kvinner tas til fange og selges som sexslaver til arabiske land. Fremdeles leter familiene etter jentene sine — uten resultat. Ingen vet hva som er skjedd med dem. Folkemordet i Halabja er en del av den såkalte Anfal-kampanjen for å utslette den kurdiske befolkningen. Nær 4500 landsbyer raseres, totalt blir over 180.000 kurdere begravd levende.

Shangal-fjellene og Kobane 2014: Den islamistiske terrorgruppen Islamske Stat (IS) angriper den fredelige kurdiske religiøse minoriteten ezidiene. De har en helt annet tro enn islamistene og er bosatt i Shangal-fjellene, et hellig område for kurderne og ezidi-troende i Kurdistan. Flere bilder av døde og likviderte barn og voksne går verden rundt.

Begge områdene hører til Sør-Kurdistan, som kalles Nord-Irak i dag.

Les også

IS-fascisme eller folkestyre

Historien gjentar seg. IS-angrepene minner meg om folkemordet i Halabja i 1988, og IS er en arvtaker av de mange despotene i regionen som har berørt Kurdistan på ulike måter. IS-brutalistene har startet en etnisk rensing av historiske proporsjoner mot ezidi-kurdere som de anser som «djeveldyrkere». På samme måte som den kristne minoriteten i Mosul er ezidiene nå tvunget til å konvertere til islam for ikke å bli drept. Det er anslått at over 350.000 mennesker er fordrevet fra sitt historiske hjemland. Ifølge en FN-rapport er over 7000 kvinner og barn fra syv år og oppover blitt tatt til fange og overlatt til jihadistene til deres forlystelse, et tilbud de får i deres hellige krig.

IS vil realisere sine drømmer om pan-islamisme gjennom vold og mord. Hvis IS lykkes med å ta Shangal-provinsen, vil det svekke opprøret i Kobane-provinsen i den syriske delen av Kurdistan. Det vil skape en grense mellom kurderne i øst og vest og bidra til å destabilisere de kurdiske områdene. Men planen har så langt vist seg å ha motsatt effekt.

Les også:

Les også

Ber Norge legge press på Tyrkia

Jihadistene og deres lokale medier bekrefter at hundrevis av kurdiske og kristne kvinner er bortført, noen av dem er begravd levende og/eller voldtatt. Noen er solgt til arabiske land som sexslaver. Seksuell vold er et mønster i strategiene for etnisk rensing. Hensikten er å undergrave samfunnet, svekke moralen, spre frykt og ødelegge familiestrukturen. Dette er blitt et sår i det kurdiske og kristne samfunnet både psykologisk og emosjonelt. Ikke minst berøres den kollektive æren i begge samfunnene. Mange kvinner bærer for eksempel kniv under flukt for å kunne begå selvmord hvis de blir tatt av jihadistene.

For å beskrive hvordan jeg føler det, låner jeg tittelen på en kurdisk roman: «Lys som kjærlighet, mørk som døden», skrevet av Mehmed Uzun (1953— 2012). Romanen, som ikke handler om et bestemt sted i verden, tar oss med på en reise gjennom historiske tragedier som folkemord, drap, despoti, flukt, seksuell vold og bortføring av kvinner som begraves levende hvis de ikke frivillig konverterer til islam. Romanen gir meg en helt unik følelse som kurder, hvor jeg føler at jeg vandrer gjennom porter av smerte.

Dagens bilder i media minner meg om fortellingene som Uzun skaper i romanene sine - fortellinger preget av frykt, avsky og en slags skyldfølelse. Det er hans måte å formidle den kurdiske smerten og den menneskelige tragedien på, en fortelling om hva det kurdiske folk har gjennomgått. Og vi kjenner det igjen i to hendelser i moderne tid: Folkemordet i 1988 og i Shangal-fjellene og Kobane-provinsen i 2014. Hendelser som kan utvikle seg til fremtidige uhelbredelige sår.

Folkemordet skapte et dypt sår som det ikke er mulig å bli kvitt

Det som skjedde den gangen på slutten av 1980-tallet, ble en fundamental vekkelse for min selvforståelse i forhold til min kurdiske identitet. Folkemordet skapte et dypt sår som det ikke er mulig å bli kvitt. Slike hendelser rammer dypt, og jeg vet at mange kurdere føler det samme. Minnene om grusomhetene i Halabja og under Anfal vil bli overført fra generasjon til generasjon i det kurdiske samfunnet.

«Det er to grunner til å minnes folkemord: For vår egen skyld og for ofrenes, og de to grunnene henger sammen», sier den danske filosofen Peter Kemp (2004). Han viser til at minnene kan lære oss noe om hvordan vi skal handle, at det gode liv ikke er en selvfølge, men at vi må kjempe for det - hele tiden.