Nye innsikter i naturforvaltningen

Forslaget til ny naturmangfoldlov kan bidra til å revolusjonere naturforvaltningen — men det forutsetter at Helen Bjørnøy og Miljøverndepartementet greier å lose loven helskinnet gjennom høringsrunden.

Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over 16 år gammel

Turid Verdal (student) ved Institutt for Naturforvaltning, Universitetet for Miljø— og Biovitenskap og Vigdis Vandvik (forsker) ved Institutt for Biologi, Universitet i Bergen.

I sommer var forslaget til en ny naturvernlov ute på høring: lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold (naturmangfoldloven, NOU 2004:28). Som i den gjeldende naturvernloven fra 1970 legger lovforslaget vekt på at vi skal ta vare på naturverdier for fremtiden, men i det nye forslaget er selve bevaringsmålet utvidet: I tillegg til konkrete forekomster av arter og naturtyper skal vi også bevare de økologiske prosessene - dynamikken - i de naturlige systemene.

Tradisjonelt har vi tolket naturen som et stabilt system, hvor mennesket er en forstyrrende faktor som kan forrykke balansen i den uberørte naturen. Dette perspektivet forklarer det klassiske naturvernets fokus på å verne uberørt natur som naturvernloven fra 1970 representerer. Økologisk forskning har i de siste 30 årene bidratt med minst to innsikter som nyanserer dette bildet. For det første er det blitt stadig klarere at menneskene har påvirket også det vi tidligere så på som «urørt» natur; eksempelvis har vi gjennom sviing og beite skapt det åpne lyngheilandskapet langs kysten og seterlandskapene i fjellet. For det andre viser nyere økologisk teori at det ikke nødvendigvis er noen sammenheng mellom diversitet (rikhet av arter) og stabilitet i naturen. Påvirkninger utenfra, som spredning av individer og ulike forstyrrelser, kan bidra til å opprettholde biologisk mangfold over tid.

Slike menneskelige effekter og naturlige økologiske prosesser er i stor grad blitt oversett av lovverket og forvaltningen. Historien om naturreservatet Hystadmarka på Stord illustrerer hvilke konsekvenser dette kan få. Deler av Hystadmarka ble etablert som naturreservat i 1984 etter at botanikere beskrev området som et «nærmest urørt» økosystem. Formålet med vernet var «å bevare ein frodig og variert edellauvskog med ulike utformingar av svartolderskog». Karakteristikken «urørt» ble brukt til tross for at området tidligere hadde vært utnyttet til beite, hogst og torvkutting m.m. under gården Hystad. På vernetidspunktet hadde bruken av området imidlertid opphørt, og brukshistorien ble ansett som uvesentlig i det man regnet med at eventuelle spor gradvis ville bli visket bort. I og med at bevaring av den antatt naturlige svartorskogen var målet for vernestatusen, ble det ikke laget noen forvaltningsplan for Hystadmarka. Utgangspunktet var at de ulike utformingene av svartorskog var stabile systemer, og man forventet følgelig ikke noen store endringer i vegetasjonen over tid - man antok at skogene ville bestå hvis de fikk være i fred for inngrep. Skogen i Hystadmarka var imidlertid svært ung; området hadde faktisk vært dominert av åpne lyngheier helt frem til ca. 1950, og det var først etter en kraftig nedgang i beitepresset i perioden 1930-60 at svartorskogen etablerte seg. Siden svartor ( Alnus glutinosa ) er en pionerplante i skogssammenheng; den koloniserer bar jord, men forynger seg ikke i sin egen skygge, er det ikke videre forbausende at naturreservatet er blitt utsatt for en «invasjon» av andre, mer konkurransesterke, skogstrær i de senere år.

Denne prosessen - suksesjon - er faktisk helt typisk for slike førstegenerasjonsskoger. I Hystadmarka var det spesielt platanlønn ( Acer pseudoplatanus ) som etablerte seg i underskogen, og dette ble oppfattet som en trussel for svartorbestanden. Bekymringen ble forsterket av at platanlønn ikke forekommer naturlig i Norge, men sprer seg fra beplantninger og hager. Det ble følgelig satt i gang tiltak for å beskytte svartorbestanden mot inntrengeren; både plantevernmidler og hogst ble forsøkt. Studier av svartorbestandens utvikling fra 1988 til 2004 viser imidlertid at det ikke er platanlønnen, men mangelen på åpne, våte habitater hvor nye individer kan etablere seg som er hovedtrusselen mot svartorbestanden i Hystadmarka. Bruk av plantevernmidler i et verneområde må karakteriseres som et relativt drastisk inngrep. Hvorfor ble dette satt i gang uten at verken områdets historie eller svartorens biologi ble tatt i betraktning?

I Norge er det ikke utført noen systematisk gjennomgang av naturforvaltningens praksis, og det er uvisst i hvilken grad forvaltningen av norske verneområder baseres på slike ad hoc beslutninger. Men eksemplet Hystadmarka er på ingen måte enestående; et studie fra Storbritannia viser at der tas bare ca. 14 prosent av alle forvaltningsbeslutninger på grunnlag av forskningsresultater, mens de resterende basers på «sunn fornuft», «personlige erfaringer» og «samtaler med andre forvaltere i regionen». Et paradoks i og med at bevarings- og forvaltningsbiologi faktisk er høyt prioriterte områder i internasjonal forskning. Det finnes med andre ord forskning som belyser forvaltningsrelevante problemstillinger for et bredt spekter av naturtyper og arter. Disse publiseres i fagtidsskrifter (et enkelt litteratursøk gir over 11.000 vitenskapelige artikler) og formidles på konferanser og gjennom undervisning.

Til tross for denne betydelige forskningsaktiviteten baserer altså forvaltningen beslutningene på egne og andres erfaringer heller enn på vitenskapelige beviser . Mange årsaker kan spille inn her, men det er fristende å konkludere at bevaringsbiologen blir for akademisk, slik at forskningen ikke gir direkte svar på de spørsmål som forvaltningen faktisk stiller. Det er med andre ord for dårlig kommunikasjon mellom forvaltere og forskere. På 80-tallet slet faktisk helsevesenet med mange av de samme problemene som vi ser i naturforvaltningen i dag; de medisinske forskningsresultatene ble ikke brukt i den praktiske pasientbehandlingen. Løsningen ble å utvikle standardiserte metoder for å systematisere og formidle forskningsresultatene slik at de tilfredsstilte legenes kunnskapsbehov. Resultatet var noe som i ettertid omtales som en «effektiviseringsrevolusjon» i helsevesenet. Man kan ikke uten videre overføre helsevesenets suksessoppskrift til naturforvaltningen; økosystemene er atskillig mer komplekse og heterogene enn menneskekroppen. Den første utfordringen blir å gjøre forskningsresultatene tilgjengelige og relevante for forvaltningen. Den neste blir å få forvalterne til faktisk å ta denne kunnskapen i bruk.

Den nye naturmangfoldloven gir oss et nytt og bedre verktøy i dette arbeidet. Samtidig får vi nye utfordringer fordi vi ikke lenger kan basere oss på de enkle kriteriene fra det klassiske naturvernet; urørt vs. menneskepåvirkede natur og stabile vs. ustabile systemer. Den nye loven legger også større vekt på Norges internasjonale ansvar for biologisk mangfold, og på bærekraftig utvikling. Dette er viktig, fordi dagens natur utsettes for nye trusler som klimaendringer, forurensing, bruksendringer, fragmentering av habitater, spredning av fremmede arter m.m. I møte med disse problemene må det settes helt nye og strengere krav til vitenskapelighet og dokumentasjon i forvaltningen av naturressursene.

Høringsuttalelsene viser at mange sterke interessegrupper, blant dem Skogeierne, Kommunenes Sentralforbund, og Bondelaget, har betydelige innsigelser mot det foreliggende lovforslaget.

Publisert
BT anbefaler

Disse boligene i Bergen bladde folk opp over ti millioner for

Nær dobling i antall storsalg i fjor. Se boligtoppen her.

LES SAKEN

Mest lest akkurat nå

  1. Mann i 30-årene funnet død – politiet går fra dør til dør

  2. Ny norsk rekord: Over 15.000 smittede

  3. Her holder de åpent. Reglene sier de skal holde korona­stengt. – Vi ønsker ikke å være bøller.

  4. Sparket Solskjær: På ett område er United blitt enda dårligere

  5. – Er blitt symbolet på skjevfordelingen

  6. Mikal (24) gikk ned 84 kilo på egen hånd. Fem grep ble avgjørende.