**Avstanden mellom** mine opp- og nedturer er enorm. Men grensene er nesten usynlige.

Jeg har flere ganger faktisk oppdaget at jeg aktivt nedarbeider gleden jeg kjenner, for å gjøre smellen litt «snillere».Da jeg var yngre var jeg på mange måter innstilt på at resten av livet mitt kom til å være et sort intet. Jeg hadde veldig få oppturer, så jeg hadde ikke noe særlig sammenligningsgrunnlag. Livet var jævlig, og slik ville det alltid være. Tanken var fæl, men likevel «betryggende» stabil.

De siste årene har jeg lært meg at det finnes mye bra; både i verden, i livet, og i meg selv. Det høres nok merkelig ut, men på mange måter har denne oppdagelsen gjort hverdagen min enda tøffere.

Nå, når jeg er på bunnen, vet jeg innerst inne at det finnes en opptur der fremme. Uansett hvor hardt jeg prøver å nekte for det, uansett hvor hardt jeg prøver å skyve det unna, så vet jeg at det finnes en opptur.

Så da har jeg en jobb foran meg, da.

Jeg har ikke tall på alle ganger jeg det siste året har tenkt at «Allright! Nå kjenner jeg meg sterk og klar, altså! Nå er nok det verste overstått!»

Når jeg har det greit, når jeg mestrer ting, skaper det en glans i øynene mine som farger hele verden. All fornuft og alle rasjonelle tanker takker for seg, og igjen står en lykke så inderlig og komplett at det omtrent kjennes ut som jeg skal gå i stykker. Og jeg blir like forbauset og slått i bakken hver gang jeg plutselig, midt i et poetisk svev gjennom den evige lykke, kjenner at en strikk strammer seg rundt midjen på meg. Jeg slenges så hardt tilbake i mørket at jeg ikke fatter hvordan jeg skal overleve.

Siden hjernen min mangler filter, treffer alle inntrykk 100 prosent. Jeg rekker ikke å sortere, jeg rekker ikke skjønne hva som skjer; jeg bare reagerer. Sinne, latter, gråt, frykt og banning sitter løst hos meg.

Det er umulig for meg å beskrive en «vanlig» dag. Det kan hende depresjon dominerer den dagen. Da er jeg tom. Orker ingenting. Alt er uinteressant. Depresjon er skummel; den mater seg selv.

Depresjon er nok den tilstanden jeg frykter mest av alle. Det kjennes ut som jeg er død, men samtidig full av en smerte som river i hvert fiber i kroppen. Blikket mitt glir tomt rundt, og jeg kjenner at jeg bare gir faen. Jeg gir så faen at jeg nesten blir kvalm. Det kjennes som om tankene mine konkurrerer mot hverandre om å være de som gir aller mest faen.

Når jeg har det greit, forstår jeg ikke depresjonen min. Jeg skjønner ikke den delen av meg som lar seg oppsluke slik. Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan være et så enkelt offer.

Jeg skjønner ikke hva som gjør at jeg plutselig kan ligge en kveld, helt alene i sengen, i pysj, med et kosedyr i armene og innse at jeg faktisk ikke én eneste gang har hatt føttene mine på gulvet den dagen. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg isolerer meg. Jeg vet jo at om jeg skal takle depresjonen, må jeg ut. Jeg må snakke med folk, jeg trenger impulser, jeg trenger ting som distraherer og fenger meg.

De mørke tankene ble større enn de gode, og jeg greide ikke stå imot lenger.

Jeg vet ikke om jeg noensinne vil skjønne det. Skjønne hvor det går galt, og hente meg inn før det smeller. Det hadde vært en kjekk nøkkel å ha, gitt.

Jeg er en som både gir opp fort, men som også har en kampvilje som ikke kjenner grenser.

Jeg hadde 14 år med selvskading, mange av dem veldig aktive. Og jeg greide å slutte! Jeg greide å være foruten i nesten halvannet år. Det er viljestyrken sin, det. Jeg har dessverre tatt et steg tilbake. De mørke tankene ble større enn de gode, og jeg greide ikke stå imot lenger.

Ja, det er vondt å være tilbake her, etter så lang tid med kjemping, mestring og stolthet. Jeg har villig delt mine oppturer på sosiale medier, og det har vært så godt og oppmuntrende å få skryt for innsatsen min!

Én ting er i hvert fall sikkert; jeg skal klare å slutte igjen.

Det er ikke noe fullverdig eller lykkelig liv, å være underdanig en sånn vane. Når tankene stadig dreier seg rundt når jeg skal gjøre det neste gang, og å hele tiden måtte skjule de delene av kroppen hvor jeg har gjort det; det er ganske enkelt ikke noe liv.

Jeg vet at livet er 100 prosent bedre når jeg takler nedturer og smerte på hvilken som helst annen måte enn ved selvskading. Og jeg vet at selv om det ikkje kjennes sånn i det øyeblikket der jeg bestemmer meg for å stå imot trangen, så kommer den fantastiske mestringsfølelsen etter en stund.

Det er, og vil aldri bli, en konstruktiv løsning å skade seg selv for å takle ting.

Dette ser jeg på som et midlertidig tilbakeskritt; ikke som et permanent tilbakefall. Jeg vet jo nå at jeg kan. Selv om jeg gikk på trynet, må jeg bare vise meg selv, og resten av verden, at det er mulig å reise seg og gå videre.

Jeg er lei meg for at det skjedde, men jeg prøver å ikke være for hard mot meg selv. Jeg kan ikke ta det tilbake; jeg må faktisk takle konsekvensene av handlingene mine, og gå videre derfra.

Jeg har lenge stått på tampen til livet nå.

Jeg har så lyst på jobb! En jobb der jeg får tilbringe dagene bak rattet i en lastebil. Jeg har faktisk en videosnutt på mobilen min av at jeg starter opp en lastebil, og denne tar jeg frem og hører på når dagene er slemme mot meg. Jeg elsker den lyden.

Men jeg er samtidig livredd for å faktisk få meg jobb. Jeg er livredd for at noen faktisk skal tørre å satse på meg, for jeg er så redd for å ikke få det til. Tenk om jeg feiler? Tenk om ditt, tenk om datt. Jeg vil, men jeg er redd. Men, det er vel når en kjenner frykt for å ikke greie det, at en vet at drømmen er stor nok? At den er verdt det?

Jeg vil nok alltid bære med meg min uforutsigbare blanding av eksplosiv glede, bunnløs sorg, og den grå depresjonen innimellom.

Jeg må snart lære meg å akseptere den jeg er. Jeg vil nok alltid bære med meg min uforutsigbare blanding av eksplosiv glede, bunnløs sorg, og den grå depresjonen innimellom.

Javel, så er jeg syk. Jeg er kanskje svak i manges øyne. Jeg tror hvem som helst kunne prøvd seg på en dag i livet mitt, med borderline, sosial angst, Aspergers og depresjon, og innsett at det ligger mer styrke i meg enn man skulle tro.

Jeg er lei av å måtte rettferdiggjøre sykdommene mine. Hadde jeg gått med gips rundt foten, er det neppe noen som hadde bedt meg løpe maraton.

Det farligste man gjør med psykiske utfordringer, er å ikke ta dem på alvor. Å le dem bort, eller å skjule dem for at man skammer seg.

Bare når man anerkjenner problemene, kan man jobbe med dem. Jeg er meg selv, 100 prosent. Jeg har ikke noe valg. Jeg anerkjenner noen av mine bra sider og alle mine dårlige sider, og kan i det minste konkludere med at jeg aldri, noensinne, opplever en kjedelig dag.