Kampen om ordene

Avslutningskonserten for Festspillene er spilt, men siste ord er ikke sagt. Musikkfortolkning handler stadig mer om ord og mindre om musikk.

Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over 15 år gammel

Av Øyvind Aase, pianist og skribent

PÅ 1800-TALLET TALTE komponisten Halfdan Kjerulf talte om «Pianisternes uhyre Sværm». I dag tror jeg musikerne har fått sterk konkurranse av de skrive— og taleføre. Dagens horder av velartikulerte meningsprodusenter på kulturfeltet har neppe sitt sidestykke i kulturhistorien. De skriver forhåndsomtaler og anmeldelser, holder foredrag, skriver bøker, forsker, underviser og deltar på store konferanser som avløser hverandre i ett sett.

Festspillene kan stå som et godt eksempel på dette. Per Boye Hansen er en av dem som har skjønt at ikke bare kunsten som sådan, men også formidlingsfilosofien rundt den trenger å forklares for publikum, presse og sponsorer av forskjellige slag. Den ordrike markeringen vi nå opplever fra festspillhold, blant annet på kronikkplass i BT, var utenkelig for noen år tilbake.

Sist ute i år var programsjef Erling Dahl jr. med kronikken «100 år etter Griegs død» (14.05). Dahl manet i den forbindelse til større oppmerksomhet omkring musikken på bekostning av nettopp ordene: «Historieskriving, formanalyser eller mimring over gamle innspillinger kan ikke holde liv i musikken».

JEG HADDE DISSE , ja, ordene i tankene da jeg leste gjennom Festspillenes programhefte. Arrangementer som Eyvind Solås' mange innføringsforedrag før konsertene, pratestundene under «Lunsj i Logen» med Trond Viggo Torgersen, debatten etter «Die Maßnahme» og Norsk kritikerlags «Kritikerhjørnet» har til sammen levd opp til vignetten «Ord i sentrum», som Festspillene har kalt sin «satsing på det frie, offentlige ordskiftet».

Som om ikke dette var nok, har konferansen «Beyond Grieg», som ble arrangert i regi av det internasjonale Grieg Society, levd sitt eget liv parallelt med Festspillene.

I sin roman «Doctor Criminale»(1992) beskriver den britiske forfatteren og akademikeren Malcolm Bradbury «den velkjente kongressfornemmelsen - den underlige følelsen av at ingen annen verden eksisterer, at dette er den eneste form for menneskelig virkelighet».

Sammenkomstene fungerer på sett og vis som lukkede samfunn, hvor det ligger i sakens natur at innholdet i presentasjonene ikke skal tilflyte offentligheten.

«Beyond Grieg», hvis ordlyd kan henvise til noe som ligger både bortenfor, hinsides og utenom i dette tilfellet Grieg, ble i kraft av sin eksklusivitet en fascinerende kontrast og et bokstavelig talende alternativ til Festspillenes spektakulære blottstilling av utadvendt kreativitet.

Da jeg vandret i friluft gjennom byparken etter å ha lyttet til Jorma Daniel Lünenbürger (Tyskland) og Ohran Nohs (Canada) monotont stillferdige forelesninger om henholdsvis «Grieg som 'Finsk musikks far'?» og «Griegs innflytelse på amerikansk musik», hadde jeg knapt tatt mange stegene før den allestedsnærværende OiOi-festivalens ablegøyer brakte meg lukt tilbake til virkeligheten.

KONFERANSENS FOKUSERING på temaet interpretasjon på Troldhaugen dagen etter kunne tolkes som et lignende forsøk på å nærme seg den musikalske virkeligheten. Troldsalen var forvandlet til forventningsfulle lyttere til en dialog mellom pianistene Einar Røttingen og Leif Ove Andsnes. Deres samtale om Griegs Ballade ble en påminnelse om hvor vanskelig det kan være å feste forklarende ord til musikken. Røttingen, som nylig har utgitt en bok hvor Balladen står sentralt i fremstillingen, gjorde tapre forsøk på å spille verbal pingpong med en Andsnes som hadde problemer med å finne de riktige ordene. Ironisk nok var salen trekvartfull av forskere og forelesere som kunne ha bidratt med både retoriske og analytiske kunnskaper, for her var omsider en situasjon hvor det oppsto et åpenbart behov for deres ekspertise.

I stedet tok de verbal time out og lot seg heller underholde av musikerne på scenen. Da imidlertid forskeren Axel Bruch fra Tyskland endelig grep ordet og holdt på det vel og lenge, mens han satt med ryggen til store deler av salen, var vi atter tilbake til stemningen fra konferansesalens lukkede univers.

TIL EN SAMMENLIGNING representerer Logen Bar, hvor bl.a. Kritikerhjørnet henla sine dialoger om teater, dans og musikk under Festspillene, en blanding av lukket intimsfære og uformelt møtested.

Komponist og kritiker Glenn Erik Haugland, som etter sigende ikke er så opptatt av Grieg, havner likevel stadig opp i debatter hvor årets jubilant står på den verbale dagsordenen. Haugland og kollega Espen Selvik ble i vinter intervjuet av BT (28.02) om hvordan de oppfattet sin dobbeltrolle som komponister og kritikere. Denne problemstillingen opptok også Morgenbladets musikkritiker Magnus Andersson, som var Hauglands samtalepartner i Logen Bar 3. juni. Og med god grunn, for den videre diskusjonen mellom de to avdekket at ens kunstneriske ståsted spiller en rolle for den kritiske praksisen.

Anledningen gjaldt fiolinisten Janine Jansens tolkning av bl.a. Griegs 2. fiolinsonate under Festspillene i fjor, hvor Haugland slaktet spillet hennes og Andersson roste det. Sistnevnte henviste i egenskap av pianist til sin grundige kjennskap til et verk han hadde fremført et tjuetall ganger. Haugland på sin side resonnerte som komponist når han pekte på strukturelle svakheter ved Griegs musikk.

HAUGLANDS INNLEDENDE bemerkning om forskjellen i oppfatning mellom ham og Andersson - «man kan lure på om vi var på samme konsert» - ble et tankevekkende ekko av Terje Angelshaugs artikkel om kritikernes rolle i BT dagen før. At avisens leserombud fester argusblikket på språkbruken om kunsten vitner om at også publikum vil ha et ord med i laget. Det er denne kampen om ordene Angelshaug her gir oss et innblikk i: «Lesere ringer meg, til tider fortørnet, og forhører seg om anmeldernes kvalifikasjoner og personlige motiver. Av og til lurer de på om avisens medarbeider har vært på samme arrangement som dem. De er rykende uenige i vurderingen som kommer på trykk».

Slike reaksjoner kommer fra mennesker som har selvstendighet til å mene noe selv, og som sender ordene i retur til kritikeren, uten at deres egen opplevelse lider noen skade.

ANNERLEDES ER DET med lyttere som får sitt forhold til musikken spolert av drepende ordbruk. Et kjent norsk eksempel på slik språkbruk er Per Reidarsons anmeldelse av Valens orkesterverk Ave Maria i Arbeiderbladet i 1923: « Et orkesterparti som i dårlig Max Reger-stil besto av toner som uten mål og med lå og luret og lumret opp og ned lik maneter i grumset vann. Et sangparti, hvis toner heller aldri visste om de skulle gå opp eller ned, og derfor som oftest ble liggende på skjeve og ule, himmelen må vite på hva. (...) det hele virket pinlig, flaut og latterlig».

Slike verbale giftutslipp har en lei tendens til å spre seg i publikums hoder for lang tid fremover. Det går faktisk an å snakke kunsten i hjel.

Tretti år senere reflekterte dikteren Aksel Sandemose i VG om sin senere aha-opplevelse ved radioapparatet: «Der satt jeg merkelig grepet. (...) Så kom han [hallomannen] og sa det var Fartein Valen. (...) Slik er det altså vi steller med kunsten, med det nye og store. Der sitter kunstens medisinmenn og snakker oss rundt i avisene. (...) Jeg lot meg lure. Jeg hadde lest om Fartein Valen før jeg hørte ham. Medisinmennene hadde klart å stenge meg inne, så jeg syntes musikken hans var noen dumme låter. Men da jeg satt intetanende og ikke visste at nå kom det noe uforståelig av en som het Fartein Valen, da var det en klo som grep meg i hjertet».

ORD I SENTRUM: Den ordrike markeringen vi nå opplever fra festspillhold var utenkelig for noen år tilbake, skriver innsenderen. Her venter festspilldirektør Per Boye Hansen på å bli intervjuet av Dagsnytt 18. Arkivfoto: Helge Skodvin
Publisert

Mest lest akkurat nå

  1. Samla i Bergen: – Heilt ekstrem kontrast

  2. Nabo til siktede: – Det er guffent

  3. «Eg røska pride­flagga våre ut av skåpet»

  4. Trøbbel med trafikklys: – Kilo­meter­lange køar

  5. – Bra med kø på Flesland

  6. – Var ikke aktuelt å reise bort fra Bergen igjen