Våpen, bakterier og stål gir forklaringen

Det er tragisk at det igjen skal være nødvendig å argumentere mot forestillinger om den hvite rases overlegenhet.

Kronikk av Odd Rambøl, Ap-politiker i Bergen

NRK-programmet «Hjernevask» gjør det nødvendig med et oppgjør med oppfatningen av at europeernes ekspansjon og dominans i verden er et tegn på den hvite rases overlegenhet.

Jared Diamond, professor ved University of California, er både evolusjonsbiolog, fysiolog og biogeograf. Han ble tildelt Pulitzer-prisen i 1998 for boken «Guns, Germs and Steel». Han forklarer hvorfor mer avanserte samfunn utviklet seg i Eurasia og ikke i Australia, Afrika og Amerika.

Les også

Kanskje menn egentlig er best i alt

Ulike omgivelser

Som evolusjonsbiolog drev Diamond feltstudier på New Guinea. Der fikk han dette spørsmålet: Hva er årsaken til at dere hvite folk har utviklet så mye «cargo», mens vi svarte har så lite «cargo». Cargo var de innfødtes fellesbetegnelse på alle ting de hvite hadde brakt med seg.

Dette spørsmålet, skriver Diamond, satte i gang en lang prosess med forskning og undersøkelser – en prosess som ledet fram til boken «Guns, Germs and Steel». Det er umulig å yte boken full rettferdighet i en kort omtale, men pga. det tankegods som de siste måneder igjen har dukket opp, bør Diamonds forklaringer trekkes fram i lyset. Han har oppsummert bokens hovedbudskap i en setning: Historien har utviklet seg forskjellig for forskjellige folkeslag fordi de har forskjellige omgivelser (environments), ikke på grunn av biologiske forskjeller mellom folkeslagene.

Først samlere og jegere

Diamond går først 13.000 år tilbake i tid. Da levde alle mennesker som samlere og jegere. En slik livsform forutsetter store landområder og spredt bosetting. Folketallet økte selvsagt, men «regulerte» seg selv, var det ikke nok mat, sultet mange i hjel eller flyttet til nye områder – om sådanne fantes.

Det første viktige utviklingstrinnet var den bofaste bonden. Det var langt mer effektivt å dyrke maten selv og å drive med husdyr, enn å samle og jakte. Men dette forutsatte at man hadde planter som egnet seg til matproduksjon og dyr som kunne brukes som husdyr.

Les også

Derfor blir forskerne avkledd av Eia

Den fruktbare halvmånen

I dag tenker vi sjelden over at vår matplanter engang var stedbundne. Det fantes ikke hvete, bygg eller ris i Afrika sør for Sahara eller på det amerikanske eller australske kontinent. Vi tenker heller ikke over at dagens husdyr som nå er spredt over hele verden, i sin tid bare fantes på noen få steder. Det var ikke kyr, sauer eller hester verken i Amerika eller Australia.

På grunnlag av arkeologiske undersøkelser kan det slås fast at de første bøndene fikk man i det Diamond kaller «the fertil crescent» – «den fruktbare halvmånen» – et område som startet i Irak strakte seg nordover, så vestover – deretter sørover mot Israel. Her fant man en kombinasjon av mange matplanter som kunne dyrkes og de fleste av dagens husdyr.

Jordbruket var grunnlaget

Bofaste bønder betydde en enorm effektivisering sammenlignet med samler/jeger-samfunnet. Nå kunne det bo tusenvis av mennesker innenfor et begrenset område, man fikk landsbyer og byer. Siden ikke alle måtte delta i matproduksjonen fikk man spesialister av forskjellige slag. Noe som bidro til økt produktivitet. Med tettere bosetting fikk man så organiserte samfunn som etter hvert ble landsbyer, byer og stater.

Det spesielle med det Euroasiatiske kontinent er at det strekker seg øst – vest, dvs. at hovedtyngden av befolkningen befant seg på omtrent de samme breddegradene. Dette betydde at planter og husdyr kunne forflytte seg i området – noe som førte til at stadig flere gikk fra samle/jeger stadiet til å drive jordbruk. Og sammen med jordbruket ble også oppfinnelser og forbedringer spredd.

Husdyrene spredde sykdom

Her var Amerika og Afrika i en annen situasjon, for det første var tilgangen på planter og egnede husdyr sterkt begrenset, og dessuten gikk aksen nord-syd, det ville si at en spredning ville måtte gå gjennom vidt forskjellige klimatiske soner. Ekvator og tropene vanskeliggjorde den gang overføring av planter og dyr mellom nord og sør.

Overgangen til husdyrhold førte imidlertid også med seg noe annet – dagsaktuelt stikkord: svineinfluensa. Når menneskene levde tett innpå dyrene, ble dyrebakterier overført til menneskene. Den gang forsto man selvsagt ikke sammenhengen, dødeligheten var uansett veldig høy. Samtidig førte de tette befolkningskonsentrasjonene i byene til at både bakterier fra dyr og «vanlige« bakterier spredte seg raskt; epidemier og død på grunn av bakteriesykdommer var vanlig.

Dette betydde at den delen av befolkningen som overlevde ble stadig mer motstandsdyktig mot en rekke bakteriesykdommer – deriblant sykdommer som vi gjerne omtaler som «barnesykdommer».

Bakteriologiske våpen

Den europeiske ekspansjonen til nye kontinenter begynte på slutten av fjortenhundretallet. Da var det etablert en rekke sterke stater i Europa. De første «ildvåpen» var tatt i bruk, man hadde utviklet større havgående fartøyer og landene langs Atlanterhavskysten var opptatt av å bryte Venezias monopol på import av krydder m.m. fra Østen.

I møtet med de innfødte i Amerika, Afrika og Australia var europeerne med «guns and steel» våpenteknologisk helt overlegne. Men i tillegg hadde conquistadorene et hemmelig våpen – et våpen de selv ikke visste at de hadde – bakterier. De brakte med seg kopper, vannkopper og meslinger m.m., dette førte til enorme epidemier – langt flere innfødte ble drept av «den bakteriologiske krigføringen» enn i kamp. Kombinasjonen bakterier og massakre utryddet de indianske høykulturene på det amerikanske kontinentet.

Hester ga fortrinn

Pizarro nedkjempet inkaene med 177 menn. I det første slaget med inkaene regner man med at conquistadorene slaktet ned 6–7000 innfødte. Det skyldtes «guns and steel», men også hester. For inkaene var en væpnet rytter i rustning noe helt nytt, rytterne var den tid stridsvogner, og inkaene skjønte ikke hvordan de kunne bekjempes.

Det at det ikke var hester eller andre trekkdyr på det amerikanske kontinentet, er noe av forklaringen på hvorfor inkaene, som var jordbrukere, ikke kom videre i sin utvikling. Deres husdyr var lamaen, den leverte ull og kjøtt, men var uegnet som ride— og trekkdyr.

Epidemiene drepte

Oppsummert, i Eurasia hadde man forutsetningene til å drive et effektivt jordbruk, man hadde planter og dyr som egnet seg for jordbruk. Derfor fikk man befolkningsvekst og spesialisering. Befolkningsveksten førte til etablering av byer og stater, spesialiseringen bl.a. til at man utviklet effektive våpen. Jordbruket førte til at menneskene levde tett sammen med dyrene og ble smittet med bakterier fra dyrene.

Dette førte til forferdelige epidemier, over tid ble imidlertid de overlevende mer og mer resistente overfor mange av bakteriene. I møte med fremmede kulturer ble disse bakteriene et «ukjent», men effektivt massedrapsvåpen.

Konklusjon: Hva man enn måtte mene om denne utviklingen, så kan man ikke si at den er preget av noen form for overlegen intelligens.

Synspunkter? Skriv gjerne en kommentar.