Dette er avgjørende for at barnet trives

Det er positivt at barn gråter når foreldrene går fra dem i barnehagen. De som ikke gråter eller protesterer, kan vise høyere nivåer av stresshormoner.

SAMARBEID: Foreldres tilstedeværelse i barnehagen, gjerne den første uken (eller lenger om barnet skulle trenge det) gjør det lettere, ikke vanskeligere for personalet å bli kjent med barnet, skriver Elisabet Solheim. Rasstock

Elisabet Solheim

Sommerferien er over. Foreldrepermisjonen er over. For Marius 15 måneder, er det tid for barnehagstart.Han er ikke alene. Hvert år begynner mer enn 40.000 ettåringer og nærmere 20.000 toåringer i barnehagen for første gang.

Elisabet Solheim

I barnehagen møter Marius Trine. Hun er en av mange barnehageansatte som i disse dager er klare til å ta imot barn som skal venne seg til en ny barnehageverden full av muligheter for lek, læring og samspill med voksne og barn. Det er de voksne i barnehagen som er nøkkelen til en god barnehagestart, og målet med tilvenningsfasen bør være at barna skal bli trygge nok til at de kan utforske, leke og ha det bra, også uten at foreldrene er til stede.

Både internasjonal og norsk forskning viser at relasjonen de voksne i barnehagen evner å skape med det enkelte barn påvirker barnets trivsel, utvikling og læring, på kort og lang sikt. Forskning viser også at barn leker mer, utforsker mer og lærer mer når de er trygge og har en positiv relasjon til minst en voksen i barnehagen.Når barn har rask tilgang på voksne de kjenner og er trygge på, vekkes deres nysgjerrighet og glede.

Krever flere barnehageansatte:

Les også

«Mens Per gråter trenger Olai hjelp på do»

Alle barn bør derfor møte voksne i barnehagen som tar ansvar for at relasjonen til dem blir positiv og nær. Bruk av kontaktperson eller primærkontakt er en ordning som vil kunne gjøre det lettere for små barn å etablere en trygg relasjon og finne seg til rette i barnehagen. Når barnet er blitt trygg på sin kontaktperson, har det større kapasitet til å bli kjent med resten av personalet. Trygghet etableres også raskere dersom ro og mye tid sammen med primærkontakten prioriteres fremfor aktiviteter den første tiden.

For Marius innebærer oppstart i barnehagen å være borte fra foreldrene hver dag for første gang. Han skal venne seg til en helt ny setting, nye rutiner, nye voksne og mange andre barn. Dette er en stor overgang. Marius viser tydelig at han ikke er helt trygg der han første dagen klamrer seg til mamma, mens en vennlig, rolig og tålmodig Trine sitter på huk ved siden av dem i garderoben. Hun prøver ikke å overtale Marius til å gi slipp, lokker ikke med spennende leker, men forklarer bare vennlig at mamma kan bli med inn i barnehagen sammen med Marius.

Hun har snakket med foreldrene på forhånd, og vet at også Marius sin mamma synes det er litt vanskelig og en stor overgang at han skal begynne i barnehagen. Trine har forsikret henne om at i denne barnehagen er det ingenting som haster og at de tar den tiden de trenger for at Marius skal bli trygg. Denne første dagen viser Trine dem rundt i barnehagen. Hun viser dem hvor de kan sitte, og hva de kan leke med når Marius er klar. Etter en stund på mammas fang, viser Marius interesse for en leke på gulvet. Mamma setter seg på gulvet med ham, og sammen begynner de å leke. Trine setter seg også sammen med dem, og blir etter hvert invitert inn i leken av Marius.

Personalets evne til å forholde seg sensitivt til det barn og foreldres reaksjoner ved oppstart, slik Trine gjør, er viktig for at overgangen til barnehagen skal bli så god som mulig.

Ulike studier både internasjonale og norske viser at det er krevende og tar tid for barn å falle til ro og venne seg til barnehagen. For noen barn kan det ta opp til 5— 6 måneder. Det er derfor mye som tyder på at tre dager med tilvenning, som ikke er uvanlig i mange barnehager, er for lite. Barn er imidlertid forskjellige. Noen faller relativt raskt til ro, og erobrer barnehagen med den største selvfølge. Andre trenger lang tid og mye hjelp til å bli trygge nok.

Noen foreldre synes det er uproblematisk å levere barnet i barnehagen, mens andre er usikre, har dårlig samvittighet og synes det er vanskelig. Det krever forståelsesfulle og sensitive voksne for å skjønne når barnet er klart til å «gi slipp».Noen foreldre har behov for veiledning fra personalet for å kunne støtte opp om barnets tilvenning. Det kan for eksempel være å hjelpe usikre foreldre til å se barnets signaler på at det er greit at mamma eller pappa går, eller å gjøre foreldre oppmerksom på at de trenger å bruke mer tid sammen med barnet i barnehagen for at barnet skal bli trygt nok til «å gi slipp». I tilvenningsfasen er det viktig at det primært er barnets behov for trygghet som får styre hva de voksne gjør.

Uansett hvor kompetente og sensitive de voksne er, vil de aller fleste barn protestere på at foreldrene går, og vise signaler på at de er opprørt. Det er positivt at barn viser hvordan de har det, og alle barn bør oppleve at disse signalene bekreftes og anerkjennes. Fra forskningslitteraturen vet vi imidlertid at ikke alle barn gir tydelige signaler på at de ikke har det bra. De gråter ikke, protesterer ikke når foreldrene går, blir bare stille. Disse barna kan likevel vise høyere nivåer av stresshormoner når man måler dette, enn barn som protesterer høylytt, gråter og viser tegn på fortvilelse. Det krever mer av personalet å forstå at de stille barna også kan være utrygge, og mangel på synlige reaksjoner kan lett mistolkes som selvstendighet.

Det er foreldrene som kjenner sitt barn best. De kjenner til alle de små og subtile uttrykkene barnet har, hva de betyr og hva barnet trenger. Det som fungerer for ett barn kan ikke nødvendigvis overføres til et annet. En god dialog og et nært og godt samarbeid mellom personalet og foreldre er derfor et viktig suksesskriterium for en god tilvenning og et godt barnehageliv.

Der foreldre ikke selv uoppfordret deler slik informasjon, bør personalet etterspørre hvordan barnet vanligvis uttrykker seg og viser signaler på hva som greit eller vanskelig, hvordan barnet lettest lar seg trøste eller roe ned, hva barnet liker og hva barnet ikke liker og så videre.

Videre vil foreldres tilstedeværelse i barnehagen, gjerne den første uken (eller lenger om barnet skulle trenge det) også gjøre det lettere, ikke vanskeligere for personalet å bli kjent med barnet. For barnet handler det om at det må skapes en sammenheng og bygges bro mellom det som er kjent (mamma og pappa) og det som ennå er ukjent (personalet og barnehagen).

Etter litt ove r en uke hvor han har øvd seg på å være stadig mer i barnehagen uten foreldrene, er Marius klar til «å gi slipp». Han sitter på Trines arm og vinker til mamma der hun forsvinner ut av barnehageporten. Han gråter, og Trine trøster. Marius roer seg raskt, og snart leker han og Trine sammen på gulvet. Sara, en liten jente, kommer bort og vil være med, noe hun får lov til. Det er godt å være barn i en barnehage med sensitive og kompetente voksne, som gir barn den tiden de trenger for å bli trygge og hvor dialogen og samarbeidet med foreldrene verdsettes!