Kampen om fakta

Ikke siden Nixon har en president hatt et så konfliktfylt forhold til media.

Publisert Publisert

AURA: Popularitet følger ikke bare av det presidenten gjør, men også av hva folket ser. Med all sin aura er presidentkontoret den ultimate rekvisitt, skriver Hilmar Mjelde. Foto: Scanpix

  • Hilmar Langhelle Mjelde
iconDenne artikkelen er over tre år gammel

Donald, du lyver! Slik konkluderer amerikansk presse, den demokratiske opposisjonen og faktasjekkerne når USAs nye president for eksempel påstår at flere overvar hans innsettelse enn Obamas i 2009. Trump og staben kaller det «alternative fakta».

For den nye presidenten handler dette om å drive tilbake antydningen om at han mangler folkelig støtte og er en illegitim president, særlig fordi Hillary Clinton fikk flere folkestemmer. For folkets støtte er avgjørende viktig for å oppnå enhver presidents tre mål: bli gjenvalgt, få gjennomslag for politikken sin og sikre ettermælet som en stor president.

Kongressflertall og en nasjonal krise som lar presidenten innta landsfaderrollen, er svært gunstige omgivelser for amerikanske presidenters politiske gjennomslagskraft. Men dette forutsetter også at han lykkes i det som kanskje er alle presidenters største utfordring: å oppnå og beholde folkelig støtte.

Det kanskje mest fundamentale hinderet for folkelig støtte er at forventningene til USAs presidenter er enorme og motstridende. De skal være uavhengige ledere, men også lytte til folket. De skal være fleksible og kompromissvillige, men også besluttsomme. De skal være statsoverhodet som setter nasjonale interesser først, men også kjempe for partiets og egne velgeres kjernesaker. De skal være transparente, men også stoppe kompromitterende lekkasjer. Og de skal være folkelige, men også hevet over folket. Gitt at USA i dag er splittet langs ideologiske, etniske, kulturelle, økonomiske og geografiske skillelinjer, er det kanskje vanskeligere enn noen gang å vinne flertallets støtte.

FORETREKKER TWITTER: Donald Trumps fortrukne format for å omgå medias kritiske filter er Twitter og store folkemøter. Foto: Scanpix

Uavhengig av hva faktasjekkerne konkluderer med, så hører ikke publikum det samme fra Trumps munn i et så stort, komplekst og polarisert land som USA. Hans uttalelser utløser ikke de samme reaksjonene på tvers av befolkningen og rammer ham derfor ikke uten videre politisk.

Presidentforskningen viser at Trumps ufunderte påstander bare er én av fire hovedtaktikker alle presidenter kan ty til for å påvirke folkeopinionen. Trump vil dermed gå bredt ut for å samle en stabil velgerkoalisjon bak seg de neste fire årene:

  • Led folket. Amerikanske presidenter appellerer kontinuerlig til folket om støtte for seg selv og sin politikk. Formålet er å få velgerne til å legge press på kongresspolitikerne for å få dem til å vedta presidentens politikk. Presidenten selv, førstedamen, partifeller og andre allierte fronter hans politiske agenda i media og på velregisserte folkemøter.
  • Men dette er vrient. Kun Kennedy, Reagan, Bill Clinton, Obama og Trump har mestret å snakke gjennom TV-ruten. Velgerne lukker ørene for argumenter de misliker. De er ikke veldig interesserte i politikk. Og presidenten sliter med å komme til orde i en tilstoppet offentlighet hvor mange sier mye i mange medier om mange ting.
  • Ram inn saken. 80 prosent av politisk saker er hvordan debatten om den innrammes, ifølge en Reagan-rådgiver. Presidenter understreker samlende aspekter ved politikken deres og nedtoner det splittende ved den. De vil helst bestemme både hva og hvordan folket tenker om den.
  • Det gjør en dedikert, velfinansiert og velorganisert opposisjon også. Dreier Trumps innreiseforbud seg om nasjonal sikkerhet eller religiøs diskriminering? Trump fremstiller seg som den resolutte regjeringssjefen som beskytter USA mot IS. For kritikerne er Trump den hjerteløse minidiktatoren som får frihetsgudinnen til å gremmes.
  • Gjør PR. George W. Bushs kommunikasjonsstab var større enn hans økonomiske og innenrikspolitiske rådgiverstab i hans andre periode. For som Reagan-rådgiver Michael Deaver sa: «Image er iblant like nyttig som substans». Presidenten er et produkt som må aktivt markedsføres.
  • Derfor har Trump instruert staben sin til å arrangere så mange TV-sendinger som mulig fra Det ovale kontor. Tanken er at popularitet følger ikke bare av det presidenten gjør, men også av hva folket ser. Med all sin aura er presidentkontoret den ultimate rekvisitt.
  • Kontrollér informasjon. Presidenten kan til slutt påvirke hvilken informasjon velgerne legger til grunn for deres evalueringen av jobben han gjør. I sikkerhetspolitiske spørsmål er det spesielt vanskelig å ta stilling til offisielle uttalelser, som ofte bygger på gradert informasjon. Disse mer indirekte grepene inkluderer tilbakeholding av informasjon, time offentliggjøringen av den, og svare bevisst forvirrende. Forvrenging av informasjon er enda en mulighet. Reagans budsjettdirektør David Stockman uttalte at «vi rigget budsjettallene i den grad at vi ikke forsto dem selv». Å gi unnvikende og regelrett uriktige svar er de mest vågale taktikkene. Når folket mener presidenten taler usant, kan han miste kredibilitet.

Valget av taktikk har flere årsaker. Personlighet bidrar til å forklare oppførselen deres. Nixons mistenksomhet, Clintons empati, George W. Bushs instinkt og Obamas rasjonalitet formet deres tankeprosess og beslutnings- og kommunikasjonsstil. Trumps vilje til å bestride etablerte fakta har ført til konstant diskusjon om hans ambisjon, integritet og mellommenneskelige evner.

MEDIA: «Når vi slipper å gå via dere jævler, kan vi virkelig få brakt vår versjon til det amerikanske folket», sa president John F. Kennedy om media. Foto: Scanpix

De strategiske omgivelsene påvirker også for eksempel hvordan presidentene kommuniserer. Forholdet til media er spesielt viktig. Det er media som forteller folket det meste av det de vet om presidenten, hans politikk og hva den betyr for dem.

Presidenter ser media som et stort hinder i å oppnå og vedlikeholde folkelig støtte. De mener mye av media misrepresenterer både standpunktene og handlingene deres – kanskje for bevisst å skade dem. Media beskyldes også for ikke å forstå kvalitetene ved presidentens politikk, og for å være ute etter å hindre ham i å nå målene hans. Kennedy fortalte en journalist at fordelen med TV var at «når vi slipper å gå via dere jævler, kan vi virkelig få brakt vår versjon til det amerikanske folket».

Ikke siden Nixons presidentskap har en president hatt et så konfliktfylt forhold til media. Trumps fortrukne format for å omgå medias kritiske filter er Twitter og store folkemøter.

Enhver presidents hovedmålsetting er altså å få folket med seg for å lykkes med sitt presidentskap. En delvis mottakelig velgermasse, Trumps komfort med kontrovers og et motsetningsfullt forhold mellom media og den nye presidenten tilsier at han vil tilby flere «alternative fakta».

Bergens Tidende og Universitetet i Bergen samarbeider om serien De syv store samfunnsutfordringene. Denne uken er temaet kunnskap. Nyhetsmedienes rolle utfordres. Kampen om sannheten tilspisses. Hva står på spill? Møt opp i Universitetsaulaen lørdag 18. februar kl. 14.00.

Publisert