Dette vet vi om LAR-barna

Lite tyder på at LAR har påført barn skader for livet. Mye tyder på at behandlingen har gitt mange en rimelig god start — abstinenser til tross.

Publisert Publisert

FORTIDSGUFS: Vi har lagt bak oss forsøk på å motarbeide graviditet hos kvinner fra psykososialt svake grupper ved lite tiltalende metoder. Vi bør ikke begynne igjen, skriver innsenderne. Illustrasjonsfoto: Scanpix

  • Jørgen G. Bramness (professor)
  • Thomas Clausen (professor)
  • Monica Sarfi (forsker)
  • Gabrielle Welle-strand (forsker)

Barneombudets utspill i BT 23. januar om tvungen prevensjon til kvinner i LAR skapte debatt, og mange påstander er fremsatt. Én påstand er at vi ikke har kunnskap. Det riktige er at vi har en god del kunnskap. Senter for rus— og avhengighetsforskning (SERAF) har siden 2012 bidratt med undersøkelser av svangerskapsvansker og nedkomst­problemer knyttet til LAR. Vi har også fulgt barn etter fødselen. Denne hovedsatsingen har ført til fire doktorgrader og en lang rekke artikler som er tilgjengelige på SERAFs hjemmeside.

Kvinner i LAR er en sårbar gruppe som, i tillegg til opioidavhengighet, oftest har mange belastninger i bakgrunnen sin. Vanskelig oppvekst med fysisk og emosjonell omsorgssvikt og seksuelle overgrep er vanlig. Mange har i perioder i livet depresjon, angst og konsentrasjonsproblemer. Ni av ti kvinner som behandles­ med LAR-medisiner ved fødselen, er i LAR når de blir gravide. Tre av fire svangerskap er ikke planlagt, men når kvinnen velger å fortsette graviditeten, er barnet ønsket. Kvinnene bruker i meget liten grad rusmidler under svangerskapet. Også når barna er ett og fire år gamle er majoriteten av kvinnene rusfrie.

Barneombudet:

Les også

Krev prevensjon i LAR

60 prosent av kvinnene i LAR prøver å trappe ned på doseringen med metadon eller buprenorfin i svangerskapet. Nesten ingen klarer å slutte helt med LAR-medisin. 6 av 10 nyfødte fikk behandlingstrengende abstinenser etter fødselen, men barnets vansker minket ikke om kvinnen reduserte dosen.

Barn som får nyfødtabstinens , får i dag behandling med gradvis nedtrapping med morfin. Dersom nyfødte med abstinens får sår eller skader, slik enkelte har hevdet, skyldes det behandlingssvikt på nyfødtavdelingen og ikke LAR-legemidlene. Den gjennomsnittlige behandlingstiden av de nyfødte er én, ikke tre måneder. Hvis mor ammer, får de nyfødte sjeldnere og mildere abstinenser og trenger kortere behandling. Det er ikke vanlig at barnet får vansker når ammingen­ avsluttes.

I 2014 ble det født 33 barn av kvinner i LAR i Norge (hvorav ca. 2/3 fikk abstinens), mens Folkehelseinstituttet samme år rapporterte at totalt 55 nyfødte fikk behandling for abstinenser etter fødselen. Problemet er altså mer knyttet til forekomsten av rusmiddelbruk generelt og ikke bare til substitusjonsbehandling.

Gravide LAR-pasienter:

Les også

Møter fordømmelse fra samfunnet

Det er ikke påvist sammenheng mellom grad av abstinens ved fødsel og barnas senere utvikling. Men det er en sammenheng mellom mors psykiske helse og omsorgsevne og hvordan det går med barns senere utvikling. Barn og foreldre trenger hjelp til å få i gang et godt samspill tidlig i livet, en god oppfølging og trygge relasjoner.

Ved to-treårsalder rapporterte mød­rene i LAR flere vansker hos sine barn enn gjennomsnittlige mødre. Det er ikke uventet siden mange av mødrene hadde en rekke belastninger. Det er derfor ikke rimelig å forklare barnas vansker med eksponering for LAR-legemidler i fosterlivet alene. Barn som lever med foreldre som sliter, har forhøyet risiko for å utvikle­ vansker fra tidlig i livet. Denne typen samfunnsutfordring må møtes med tilrettelagte tiltak for å støtte familiene.

Kunnskapen er ikke god nok:

Les også

Hvordan blir fremtiden for barn født med abstinenser og rusavhengighet?

Våre konklusjoner er at mødrene trenger tett oppfølging i svangerskapet og god støtte etter barnets fødsel. Det er siktemålet med LAR. Ved fireårsalderen gikk 90 prosent av barna i våre studier i barnehage, og tre av fire familier hadde oppfølging fra barnevernet.

Åtteårs-undersøkelsen som pågår nå, viser at ett av fire barn er flyttet til fosterhjem. Nesten halvparten av kvinnene er aleneforeldre med lite nettverk. Alle barna har intelligensnivå innenfor normalområdet for alder. Halvparten av barna har imidlertid problemer med uro og nedsatt oppmerksomhet, og mange får hjelp på skolen eller fra relevante hjelpeinstanser. Mødrene til barna har flere psykiske og fysiske helseplager enn kvinner flest, og mange foreldre etter­lyser tettere oppfølging både for seg og sitt barn.

Overlege:

Les også

- Det fødes ikke rusavhengige barn

Samlet sett understreker resultatene at det ikke er enkle sammenhenger mellom eksponering for LAR-legemidler i fosterlivet og utvikling. Lite tyder på at LAR har påført barn skader for livet, mens mye tyder på at behandlingen har gitt mange barn en rimelig god start på livet, abstinenser til tross. SERAF har planer for å utvide forskningen på dette området, selv om vi i dag mangler midler til dette.

Det vi ikke vet, er om det er bedre for barnet å bli nedtrappet og abstinent i mors liv enn etter fødsel. Abstinenssymp­tomene hos et nyfødt barn kan være vondt for foreldre og helsepersonell å se, men behandlet etter anbefalingene er forløpet sjelden dramatisk. Sikkerheten for fosteret og moren, dersom den gravide kvinnen slutter med LAR-medisin i svangerskapet, er foreløpig ikke studert.

Vi vet ikke hvordan kvinnene hadde klart seg dersom de var blitt nektet LAR i graviditeten, eller hvor mange kvinner som hadde tatt imot LAR dersom prevensjon hadde vært en forutsetning. Vi vet at problemene knyttet til rusmiddelbruk hos gravide ikke oppsto med LAR. Vi vet også at uten LAR-behandling er opioid­avhengige i stor fare for rusrelatert skade, sykdom og død. Vi vet lite om hvor mange som ville falle tilbake til heroinbruk og andre rusmidler dersom kvinnen mistet LAR i svangerskapet. Det er sannsynlig at mange ville mistet kontakten med helsevesenet uten LAR.

BT mener:

Les også

Staten har et ansvar for LAR-barna

Minst av alt trenger disse familiene stigmatiserende holdninger fra helsevesen og myndigheter. Å stemple disse barna som «født narkomane», eller å pålegge kvinnene å bruke prevensjon, er ikke veien å gå. Krav om prevensjon som forut­setning for livreddende behandling er bare forsvarlig dersom legemidlene har påvist alvorlige skadevirkninger. Det er ikke vist for LAR-medisiner.

Vi har lagt bak oss forsøk på å motarbeide graviditet hos kvinner fra psykososialt svake grupper ved lite tiltalende metoder. Vi bør ikke begynne igjen. Vi kan selvsagt ikke frata kvinner livreddende behandling fordi de ikke vil motta prevensjon. Vi tilbyr prevensjon og råder pasienter som ikke er i en stabil livsfase eller rusfrie til å bruke prevensjon. Prevensjonen bør være gratis for dem som trenger det mest. Vi bør tilby støtte til nedtrapping av LAR-medisin i svangerskapet for dem som ønsker det, men vi skal også informere om at det er vanskelig og om risikoen som følger.

Vi forstår at Barneombudet har barnets beste i fokus. Men barnets beste involverer også å ta hensyn til kvinnene. Ikke på bekostning av barnet, men sammen med, og for barnet. Det er ingen optimal situasjon at barn utsettes for LAR-legemidler i svangerskapet, men ved vanskelige valg må man velge det best mulige og unngå dårlige valg. Vi tror etisk betenkelige løsninger som tvangsprevensjon, ekskludering fra behandling eller tvungen nedtrapping er dårlige valg.

Publisert