Håpet var lysegrønt da Barack Obama vant det amerikanske valget i 2008. I Europa var man svært tilfreds over USAs progressive valg, og å bli kvitt republikaneren George Bush. Obama ble tildelt Nobels fredspris året etter, midt under den største militære amerikanske offensiven i Afghanistan noensinne. Allerede da ringte varselbjellene. Og Obama, den første mørkhudede presidenten i USA - noe som i seg selv ble sett på som en seier av mange - brukte sin Nobel-tale til å forsvare amerikansk militærbruk og krigsfilosofi.

Den har han vært usedvanlig tro mot siden.

Under Obamas berømte Kairo-tale i juni 2009, ytret han et ønske om å bidra til et nytt og bedre forhold mellom USA og muslimske stater. Siden har Obama ifølge CNN angrepet flere land enn noen annen amerikansk president før ham. Bush blir rene søndagsskolegutten i forhold. Listen er lang: Afghanistan, Irak, Libya, Somalia, Jemen, Pakistan og nå sist, Syria. Ifølge Global Research har ingen president brukt mer penger på militær opprustning.

I Obamas regjeringstid har de etniske konfliktene eksplodert i opptøyer, rasehat og i et konfliktnivå mellom svarte og hvite som det er lenge siden USA har opplevd. Ulikhetene mellom fattig og rik er også verre i USA under Obama enn under Bush, ifølge en ny undersøkelse fra Berkley-universitetet.

Obama regnes i dag som en av de mest antikristne presidenter USA har hatt, med utsagn som «USA er ikke lenger bare en kristen nasjon» og «det muslimske bønneropet er en av de vakreste lydene på jorden ved solnedgang».

Obama har gått mye lenger enn Bush i å støtte de superrike, og har latt grådige banker slippe unna konsekvensene av økonomisk maktmisbruk.Han har slått hardere ned på varslere som har meldt ifra om statlig maktmisbruk enn noen annen amerikansk president, og har gått betydelig lengre i overvåking av egne borgere samt hemmeligstempling av statlige dokumenter. Med Obama kom også den massive og omstridte bruken av droner, som særlig i Pakistan, Afghanistan, Jemen og Somalia har drept tusenvis av mennesker og en høy andel sivile. I Jemen alene viser undersøkelser at 57 av 82 drepte var sivile, ifølge The Washington Post.

Det USA vi kjente i gamle dager, med kampen for individets frihet og fremgang, borgerrettigheter og likeverd mellom etniske grupper, samt en desentralisert statsmakt, er i alvorlig stagnasjon. Noam Chomsky, en av USAs mest kjente intellektuelle og verdens mest siterte forskere innen humaniora, går så langt som å hevde at USA ikke lenger er et demokrati, men en elitestyrt ettpartistat. Han mener at landet har utviklet seg til et oligarki med pengesterke eliter både på høyre og venstresiden, som styrer på vegne av og ofte på tross av folkets interesser.

En nylig studie fra Princeton-universitetet kommer til samme konklusjon. Hele 74 prosent av den amerikanske befolkningen er imot en ny krig i Irak, ifølge Public Policy Polling. Likevel går Obama på ny til krig både i Syria og Irak. Folkets vilje teller skremmende lite i USA. Obama er nå den minst populære presidenten siden andre verdenskrig og er den som har begynt flest kriger i Amerikas historie, ifølge en undersøkelse fra Quinnipiac University.

Obamas angrep i Syria foregår både uten Nato-støtte og uten FNs Sikkerhetsråds mandat, og den er grunnlovsstridig og uten mandat fra Kongressen. At terrorgrupper som ISIS bør bekjempes, er selvsagt. Jussprofessor Bruce Ackerman ved Yale-universitetet påpeker likevel i Gulf News 13.9.2014 at en krigshandling mot ISIS i Syria innebærer at grunnloven brytes. Årsaken er at den krever et nytt mandat fra Kongressen fordi autorisasjonen etter «9.11-attentatet» kun gjaldt aksjon mot grupper og deres allierte som hadde deltatt i planleggingen av terrorangrepet 11. september 2001. Ackerman sier at ikke noe av det George Bush gjorde, kan sammenlignes med Obama hva gjelder eneveldig, imperialistisk elitistisk overmot. Bush søkte kongressens mandat både for krigen i Afghanistan og Irak. Obama har ikke engang publisert et memo som forsøker å rettferdiggjøre presidentens overbevisning om at han selv har den nødvendige autoritet for å føre nasjonen inn i en ny krig. USAs angrep i Jemen og Somalia har også vært ulovlige, samt forhold rundt bombingen av Libya, påpeker Ackerman.

Obamas mangel på respekt for USAs konstitusjonelle forordninger representerer et dramatisk brudd med USAs tidligere tradisjoner. The Washington Post forteller at Obama i tillegg har sørget for å få utvidede rettigheter, utover det vanlige militære reglement, til å personlig autorisere angrep i Syria uten at samtykke kreves fra forsvarets ledelse.

Som om ikke dette var nok, bryter USA internasjonal lov ved å bombe en nasjon som Syria uten verken å snakke med eller få samtykke fra landets myndigheter. At alawittiske Bashar al Assad er demokratisk valgt og ved forrige valg fikk over 88,7 prosent av stemmene, spiller heller ingen rolle for USA. Natos egne tall viste at over 70 prosent i Syria allerede før valget i sommer støttet Assad.

Prosessene inne i Syria har vært bemerkelsesverdige. Mange av Assads tidligere politiske opponenter, som først støttet opprøret mot ham, har nettopp sluttet seg til Assad etter å ha sett hvordan sunni-jihadister nådeløst har slaktet ned minoriteter i Syria nå i tre år. Også Israel har, ifølge The Times of London, uttrykt at det er bedre å beholde sekulære og høyst feilbarlige Assad enn å gi islamistgrupper som barbariske ISIS råderett i landet. I Libya henviste USA for øvrig også til at «regimets» statsoverhode var roten til alt ondt. Etter Natos angrep ligger landet nå i total ruin.

USAs respekt for nasjonale staters suverenitet og FNs folkerett er lik null.

USAs respekt for nasjonale staters suverenitet og FNs folkerett er lik null. At Assad regnes som den kristne minoritetens forsvarer og støttes desperat av landets minoriteter, er sekulær og vestlig kledd med en kone som ikke bruker det politisk-religiøse symbolet hijab, er informasjonsbiter som ikke fenger i USAs politisk korrekte medier. Anklagene mot Assad om bruk av kjemiske våpen har heller aldri blitt verifisert.

I Henry Kissingers siste bok, «World Order», påpekes det at amerikansk politikk har latt seg fenge av en ideologisk tro på at «innføring av demokrati og menneskerettigheter gjennom militære midler» ville løse Midtøstens utfordringer. Man har engasjert seg i idealistiske korstog uten respekt for virkeligheten på bakken. Resultatet av USAs bidrag til regimeendringer er at alt er blitt mye verre. Det kan være klokt å følge Kissingers råd om en reorientering mot politisk realisme som premiss for en restabilisering av den nå truede verdensfreden.