Det er trygt å dø på sykehjem

Forsker Bettina Husebø undervurderer den omsorgen jeg gir til både beboere og pårørende når livet går mot slutten.

Publisert:

VERDIGHET: Jeg skal fortsette å jobbe for at våre beboere avslutter livet sitt med verdighet i trygge omgivelser. Jeg skal også fortsette å jobbe for at de pårørende lever videre med erfaringen om at det var trygt å møte døden på sykehjemmet, skriver Evy Seim. Arkivfoto: Scanpix

Evy Seim

Folk er redde for å dø på sykehjem, sier forsker Bettina Husebø i en artikkel i Morgenbladet for uken 10.-16. juli. Hvem er «folk»? Er det beboerne på sykehjem, er det de pårørende, eller befolkningen generelt? Mener Husebø at våre beboere og pårørende frykter å møte døden på vårt sykehjem?

Jeg opplever at Bettina Husebø undervurderer den omsorgen jeg gir til både beboere og pårørende når livet går mot slutten.

Nærmere 50 prosent av eldre avslutter livet sitt på sykehjem. Det betyr at vi som jobber der er blant helsearbeiderne i samfunnet som har mest erfaring med døden. For oss er avslutning av livet en naturlig del av jobben vår, og samtidig noe vi møter med stor oppmerksomhet og respekt hver eneste gang. Avslutning av livet er viktig for den det gjelder, og for dem som blir igjen. Derfor ønsker jeg å fokusere på de tre elementene som sammen er grunnlag for den omsorgen jeg gir ved livets slutt:

1. Jeg kjenner beboeren, og jeg kjenner de pårørende.

Våre sykehjemsbeboere har i snitt bodd hos oss i tre år, og 80 prosent av dem har en demensdiagnose eller kognitiv svikt. All behandling og omsorg vi gir til våre sykehjemsbeboere med demenssykdom, er individuell. All kommunikasjon og tilrettelegging tar utgangspunkt i hva den enkelte beboer ønsker og trenger.

Les også:

Les også

Kan jeg få dø hjemme?

Det er riktig som Husebø påpeker at «spørsmålene må ofte besvares ut fra vurderinger som helsepersonellet selv gjør, siden mennesker med demens ofte ikke kan gjøre rede for seg.» Dette gjelder under hele sykdomsforløpet når beboeren er hos oss. Jeg tar daglig avgjørelser for personer som ikke er i stand til det selv. Mine avgjørelser, små eller store, får alltid konsekvenser for hvordan denne beboeren opplever dagen sin.

Vi som personale er avhengig av å skaffe oss kunnskap om den enkelte beboer, også fra de pårørende. På bakgrunn av denne informasjonen, våre egne observasjoner og erfaringer fra fagfeltet tar vi avgjørelser daglig på vegne av beboere med demens. Slik er det også ved livets slutt. Denne sammensatte kunnskapen er det ingen lærebok eller forskning som kan gi meg. Jeg får den gjennom daglige møter med den enkelte beboer, gjerne over år. Jeg får den gjennom samtaler med de pårørende. Aldri har jeg opplevd at en beboer hos oss eller pårørende har bedt om at beboeren må få dø et annet sted enn her på sykehjemmet. Her, hvor vi som fagpersoner kan gi trygghet til beboer og pårørende fordi vi kjenner hverandre. Vi kan gi trygghet i hverdagen og ved livets slutt.

2. Jeg har lang erfaring, og dermed erfaringsbasert kunnskap.

Jeg har i løpet av nesten tretti år i eldreomsorgen fulgt mange beboere gjennom deres siste dager og timer. Jeg kjenner meg ydmyk i møtet med døden. Livets slutt er unik for den enkelte og de pårørende. Jeg vet ut fra erfaring at mine ord og mine gjerninger i denne fasen er noe mange pårørende tar med seg videre i livet. Min helhetlige omsorg for beboer og pårørende kan ha avgjørende betydning for hvordan de gjenlevende møter døden senere i livet.

Erfaringen min har gjort at jeg er blitt tryggere i mitt møte med døden, tryggere i min omsorg for den døende og pårørende. Tryggheten er det viktigste jeg kan gi dem. De kan støtte seg på min ro, og jeg kan oppfatte og møte deres behov, og ofte være i forkant av situasjonen. Bygget på min erfaring kan jeg komme med alternative forslag, og gi veiledning og trøst. Min erfaring gjør at jeg vet hvordan vi kan lindre symptomer. Mine tilbakemeldinger til behandlende lege er tydelige og gir legen et godt grunnlag for det tverrfaglige samarbeidet. Det er min opparbeidede erfaring som gjør meg i stand til å oppfatte og se det som foregår, og tolke hva det betyr. Ingen lærebok eller forskning kan gi meg denne erfaringskunnskapen.

Jeg vet at nettopp på sykehjemmene i Bergen finnes sykepleierne og helsefagarbeiderne som har bredest erfaring med eldre døende, også alle dem som dør av eller med en demenssykdom.

Les også:

Les også

Ny rapport foreslår kutt til eldre og utviklingshemmede

3. Jeg har kunnskap og gode verktøy.

Omsorg ved livets slutt har endret seg i løpet av den tiden jeg har jobbet i eldreomsorgen, blant annet kunnskapen om smertelindring. Det betyr at jeg hele tiden må følge med i utviklingen og være oppdatert. Jeg må ha kunnskap om dødsprosessen og aktuelle symptomer som kan oppstå. Jeg må også ha kunnskap om hvordan jeg best kan observere situasjonen, og hvordan symptomer kan behandles. I denne fasen er det mitt ansvar å gjennomføre behandlingen som sykehjemslegen forordner. Det er mye å tenke på i et kort tidsperspektiv den aller siste tiden. Samtidig skal jeg være bevisst til stede for den døende og de pårørende. I denne situasjonen opplever jeg det omdiskuterte LCP (Liverpool Care Pathway) som et nyttig verktøy.

LCP er en tiltaksplan som kan erstatte vår elektroniske pasientjournal helt i sluttfasen av livet. Den kan brukes når lege og sykepleier sammen har vurdert og er enige om at beboer er døende. LCP-planen kan hjelpe meg å ha oversikt over alle mål vi setter oss om lindring av symptomer og tilfredsstillelse av alle behov.

Det er uforståelig for meg at Bettina Husebø i nevnte avisinnlegg angriper dette verktøyet, som er med å sikre at den døende får alle sine behov dekket. Hun beskylder tiltaksplanen for å erstatte vår lege og min fagkompetanse. Det er underlig at en forsker gjør det til en kampsak å fjerne dette verktøyet, i stedet for å arbeide sammen med praksisfeltet for at alle skal kunne bruke planen på en god måte. Et godt verktøy kan brukes feil, og det kan også utvikles til å bli bedre.

Jeg skal som sykepleier fortsette å jobbe for at våre beboere avslutter livet sitt med verdighet i trygge omgivelser.

Bettina Husebø er opptatt av forberedende samtaler med pårørende, der vi også snakker om livets sluttfase. Jeg er helt enig med Husebø i dette, og opplever at etter at vi tok i bruk LCP verktøyet, er dialogen med de pårørende om dette blitt bedre hos oss. Vi tar ikke planen i bruk uten å ha tatt stilling til om pårørende er innforstått med at beboer er døende, og har forstått hva det innebærer i vår felles pleie og omsorg i den siste fasen. Det har for meg vært en påminnelse om å snakke om avslutningen av livet tidlig og i gjentakende samtaler.

Er det trygt å dø på sykehjem?

Ingen av oss vet når livet ender, eller hvor vi er når det tar slutt. Jeg skal som sykepleier fortsette å jobbe for at våre beboere avslutter livet sitt med verdighet i trygge omgivelser. Jeg skal også fortsette å jobbe for at de pårørende, på tross av sorgen over å miste en kjær, lever videre med erfaringen om at det var trygt å møte døden på sykehjemmet.

Publisert: