&laquo;Nesten akkurat som Grieg&raquo;<p/>

Historiene om Grieg og Tveitt handler om ulike måter å rekonstruere fortiden på.

Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over 14 år gammel

Øyvind Aase, musiker og skribent

De offisielle jubileene gjør stas på veletablerte størrelser, eller de hegner om navn som står svakt i den kollektive bevisstheten. Kristin Helle-Valle, daglig leder for Hauge-Tveitt 08, er inne på dette siste når hun betviler at «alle i hele Norge kjenner til» bl.a. Geirr Tveitt: «Mange av mine bekjente og venner, (...) løfter litt usikkert spørrende på øyenbrynene når navnene blir brakt på bane». (BT 09.01).

Samtidig hviler det en paradoksal atmosfære over slike markeringer, for de får uunngåelig et preg av rekonstruksjon . Jo færre som er tilbake av dem som kjente en bestemt dikter, maler eller komponist, desto mer mener vi å vite om den aktuelle kunstneren etter som årene går. Gjennom forskning, konserter, utstillinger, utgivelser etc. legges sten på sten til prangende, nasjonale minnesmerker som helst skal vise oss hvordan kunstneren og kunsten hans «egentlig» var.

Autentisk

Grieg-året tok for seg en komponist hvis mest kjente verker har en mytisk stilling i vår kultur. Den mye omtalte «Grieg-arven» har mange arvinger som alle tolker arvelateren på sin egen måte. Noen vil huske forfatteren Einar Øklands bruk av a-moll-konserten i antologien Lesebok 94 , som Nei til EU ga ut forut for folkeavstemningen i 1994. Økland skriver at «Alle kan like a-mollkonserten, men det spørst om andre enn nordmenn forstår den. Og a-mollkonserten kan ikkje stelast. Skulle ein stele a-mollkonserten, måtte ein stele alle oss nordmenn». Og siden Griegs klaverkonsert er en del av vår norske identitet, blir det desto viktigere å gjengi den på en mest mulig autentisk måte.

Rekonstruksjon

Festspillene har benyttet forskjellige metoder i sin jakt på den «egentlige» a-moll-konserten de siste årene. Da Håkon Austbø spilte verket i 2003, benyttet han Griegs originalversjon, som ifølge pianisten brakte oss nærmere Grieg: «Eg vil gjerne koma nærmare den opplevinga publikum må ha fått då dei høyrde konserten for første gong (...).» (Ballade 06.06.03). Det autentiske prosjektet gikk her ut på å rekonstruere hvordan mennesker flere generasjoner tilbake opplevde musikken. I 2006 var tiden inne til å bruke et flygel fra komponistens samtid under fremførelsen, og i fjor fikk vi høre en antatt autentisk pianist , da Griegs protegé Percy Grainger musiserte fra en fjern fortid via pianorullopptak.

Lånte klær

Og jakten fortsetter. Griegjubiléet kulminerte med et intervju BT gjorde med pianisten Sigurd Slåttebrekk 14.12, årets a-moll-solist under Festspillene. Slåttebrekk skal også lydfeste verket, og i intervjuet gjør han rede for sin utforsking av hvordan Grieg «egentlig spilte sin egen musikk». Slåttebrekk lytter til komponistens egne opptak bit for bit, og hans kunstneriske mål er å konstruere en helhet ut fra dette, som en form for mimese, hvor han hermer etter komponisten for å «få spillestilen fra Griegs samtid inn i kroppen». Slik skal spillet «bli nesten akkurat slik som Grieg spilte». Dette minner om maskeraden, der utøveren ikler seg komponistens habitt. Noe lignende ble gjort i Istvan Szabos film Dirigentens valg , hvor Daniel Barenboim imiterer avdøde Wilhelm Furtwänglers direksjonsmåte for å skape en «autentisk» atmosfære. Men en autentisitet i lånte klær leder tankene hen på parodien.

Ny tilnærming

Grieg er så kjent at enhver gjenbruk av musikken hans synes å fordre nye tilnærmingsmåter. At disse iblant tenderer mot konstruerte fremføringsmåter, sier litt om musikklivets overforbruk av nordmannens verker, og den kulturelle kjedsomheten som følger i kjølvannet av dette. Det samme kan knapt sies om årets jubilerende komponist, den lenge upåaktede Geirr Tveitt (1908-81). I forbindelse med Tveitts verker peker betegnelsen «konstruksjon» hen på noe dramatisk og tragisk. Enkelte kritikere talte om en «Tveitt-renessanse» ved inngangen til vårt århundre. Renessanse (gjenfødelse) og restaurasjon (gjenopprettelse) er hovedstikkordene for Tveitts skjebne som kunstner, og de to betegnelsene kan ikke forstås isolert fra hverandre. I Geirr Tveitts livsløp er spenningen mellom stor, kunstnerisk yteevne og destruktive elementer så påtagelig at det hele antar tragiske dimensjoner.

Vegring og skjødesløshet

Det finnes to måter å fremme ens kunstneriske arbeid på som alle kunstnere før eller siden må forholde seg til. Det ene er å verne om det man har skapt, ved å beskytte kunstverket mot ødeleggelse, sensur eller andre farer. Det andre er å aktivt reklamere for den samme kunsten. Grieg behersket begge deler til fingerspissene, og unnlot til og med å tilintetgjøre den ungdomssymfonien han ikke vedkjente seg. Det ironiske resultatet ble en fremførele av symfonien under Festspillene i 1981. Geirr Tveitt er i denne forstand Griegs diametrale motsetning. Han var minimalt opptatt av å agitere for sin egen musikk, og Tveitts biograf Reidar Storaas har beskrevet hvordan denne blanding av vegring og skjødesløshet artet seg i praksis:

«Sjølv var Geirr Tveitt merkeleg lite oppteken av å få verka sine fram til forlag og til offentleg framføring.

«Hindra framføringar»

I alle fall gjennom heile etterkrigstida avviste han alt som smaka av personleg PR. (...) Ofte har han (...) hindra framføringar som habile utøvarar og konsertgjevarar gjerne ville setja opp». (BT 02.02.81). Storaas har også fortalt annetsteds om da Tveitt mistet et av sine partiturer (som det ikke fantes kopi av) i postgangen mellom Paris og London.

Og på begynnelsen av 1930-tallet rev den unge komponisten orkesterverket Prillar i tusen biter i frustrasjon over at ingen ville fremføre musikken. Men papirbitene ble bevart. Under den mye omtalte brannen i hovedbygningen i Norheimsund 1970, der hundrevis av Tveitts komposisjoner forsvant i flammene, lå restene av Prillar i trygghet på låven, hvor sønnen Haoko fant dem høsten 1990. Verket ble så rekonstruert bit for bit, og fikk sin førstegangsfremførelse i 1992. Arbeidet var en forutsetning for den påfølgende Tveitt-renessansen.

Prisgitt alskens påfunn

Arbeidene med å rekonstruere henholdsvis opptaks— og notebitene etter Grieg og Tveitt har helt forskjellige utgangspunkt for å revitalisere fortiden. Grieg er like berømt som han var lite produktiv som komponist, og er i våre dager prisgitt alskens påfunn som skal aktualisere noen få, kjente komposisjoner. I Tveitts tilfelle dreier det seg om en toneskaper som har vært lite spilt, men som til gjengjeld var en av Norges desidert mest produktive komponister. Restaureringsarbeidet tjener her en annen, dypere hensikt, for ethvert nytt funn bidrar til å restituere vår tapte kunnskap om et toneunivers som har ligget i mørke. Og her kan det vente nye oppdagelser for dem som var ukjent med at det dreier seg om «kanskje en av de norskeste komponistene» og den «mest fargerike av norske komponister», slik anmelderne skrev da Tveitt døde i 1981.

EDVARD GRIEG OG GEIRR TVEITT: Grieg var lite produktiv men ble til gjengjeld svært berømt. Geirr tveitt var svært produktiv, men er blitt lite spilt. ARKIVBILDER.
Publisert

Mest lest akkurat nå

  1. Her smalt det: – Én bil må berges

  2. PST-sjefen: – Vi vurderte kanskje feil

  3. Samla i Bergen: – Heilt ekstrem kontrast

  4. «Eg røska pride­flagga våre ut av skåpet»

  5. Mann fengslet for å tenne på sin egen bolig

  6. Brann-spiller ut med skade – Heger­berg feiret med pride-armbånd