Gårsdagens barn blir morgendagens krigere

I årevis ble vi advart om hvilke konsekvenser krig og sanksjoner ville ha for sivilbefolkningen, og i særdeleshet barna.

Publisert Publisert

ANSVAR: Iraks barn er gjennom kriger og sanksjoner siden 1990-tallet blitt rammet av en humanitær katastrofe hvor ikke bare Saddam Husseins regime, men FNs sikkerhetsråd og en rekke vestlige land med USA i spissen har et ansvar, skriver Oddmund Søvik. Arkivfoto: Scanpix Foto: GORAN TOMASEVIC

  • Oddmund Søvik

I sin bok «Iraq from war to a new authoritarianism» (New York 2012) beskriver Toby Dodge Irak som en mislykket stat med borgerkrig. Ironien i dette, sier Dodge, ligger i at Irak i dag virker mer destabiliserende i regionen enn Saddam Husseins regime noen gang gjorde. Her har Den Islamske Stat (IS) vokst frem, og det er denne «stat» Norge nå skal bekjempe, sammen med sine «nærmeste allierte».

For å forstå den politiske utviklingen i Irak, må søkelyset rettes mot den humanitære situasjonen i landet i dag og i den nære fortid.

De siste 20— 25 årene har situasjonen for den irakiske befolkning, og spesielt barna, blitt dramatisk forverret. Inntil 1990 kunne de nyte godt av et helsevesen av høy standard, men ble så trukket inn i vedvarende krig og uro. Konsekvensene for barna, som for sivilbefolkningen ellers, var i stor utstrekning forutsett og advart mot. Det er snakk om en helsemessig katastrofe som er dokumentert gjennom en rekke rapporter i ledende medisinske tidsskrifter i Vest-Europa og USA.

Dette må vi legge til grunn hvis vi vil forstå en bevegelse som Den islamske stat (IS). Dagens IS-krigere, Norges nye fiender, var barn for 10- 20 år siden.

Les også

Irak: Har innledet offensiv mot IS

Da Irak angrep Kuwait i august 1990, utløste dette først internasjonale handelssanksjoner og deretter den første Gulfkrigen. Den 16. januar 1991 begynte allierte styrker ledet av USA frigjøringen av Kuwait. På denne tiden var Irak teknologisk og sosialt sett et velutviklet land, med en høy helsemessig standard.

Tyve år senere var mye av dette i ruiner. Landet hadde vært gjennom to regulære kriger og en lang mellomliggende periode med strenge sanksjoner.

Et internasjonalt medisinsk team som besøkte Irak i april 1991, rapporterte om epidemier av kolera, tyfoidfeber og annen smittsom diaré. Dette hadde i alt vesentlig sammenheng med vannbåren smitte. Landets vannrensingsanlegg og kloakksystemer var satt ut av drift fordi elektrisitetsanleggene var bombet.

Dødeligheten blant barn som var innlagt på sykehus i Bagdad og Basra hadde økt to til tre ganger.

I september 1992 kom en omfattende rapport av en internasjonal forskergruppe som konkluderte med at mortaliteten blant irakiske barn i alderen 0— 5 år var tredoblet i perioden januar til august 1991 sammenlignet med de seks forutgående år. Gruppen anslo antall «ekstra» dødsfall blant barn under fem år til ca. 47.000. Så kom sanksjonene. Dette er et langt, smertefullt og kontroversielt tema. Sanksjonene ble iverksatt etter vedtak i FNs sikkerhetsråd, men det er et spørsmål om de virkelig var uttrykk for oppfatningen i «det internasjonale samfunn».

Les også

- Norske soldater skal inn i kampen mot IS

I en britisk rapport i 2003 om virkningen av sanksjonene ble det konkludert med et helsevesen i elendig forfatning, ute av stand til å ta hånd om skader og økt sykelighet. Det var mangel på rent vann, viktige medikamenter og medisinsk utstyr. Sykehusene ble regelmessig plyndret. Det var en økt forekomst av en rekke smittsomme sykdommer. Vaksinasjonsprogrammene fungerte ikke. I en rapport fra Bagdad fant man at hos barn som ble innlagt på sykehus for diarésykdom i årene 1990— 1997, var dødeligheten skremmende høy, med 29 prosent.

De ødeleggende konsekvenser av sanksjonene ble understreket av WHOs representant i Irak og dokumentert i det britiske barnelegetidsskriftet Archives of Disease in Children. En FN-rapport i 1995 konkluderte med at mer enn 560.000 dødsfall blant barn inntil da kunne tilskrives FN-sanksjonene. En rapport fra Instituttet for Hygiene og Tropemedisin i London kom til et lignende resultat: Frem til 1998 var henimot en halv million barn under fem år døde som følge av krigshandlinger og sanksjoner.

Spedbarnsdødeligheten steg fra 25 pr. 1000 levendefødte i 1987 til 111 i 1992. Dette forteller om et samfunn som helsemessig har beveget seg fra et rimelig godt nivå til en U-landsituasjon. Før 1991 var Irak et middelinntektsland med en moderne sosial infrastruktur. I 2003 hadde landet havnet på 126. plass blant 174 land på FNs utviklingsskala.

Før gulfkrigene hadde Irak en befolkningstilvekst på 3,9 prosent pr. år. En slik høy tilvekst gjør at man får en ung befolkning. Av Iraks ca. 25 millioner innbyggere er over halvparten under 18 år. Vi kan spørre om hvilke inntrykk av den vestlige verden Iraks millioner av unge mennesker tar med seg opp i voksen alder.

Det manglet ikke på advarsler. Denis Halliday og Hans von Sponeck koordinerte FNs humanitære program for Irak i henholdsvis 1997- 98 og 1998- 2000. De så de tragiske konsekvensene av sanksjonspolitikken, og trakk seg fra sine stillinger i protest. Halliday var nådeløs i sin kritikk: «Vi er i ferd med å ødelegge et helt samfunn. Fem tusen barn dør hver måned.«

Han rettet kritikken mot Sikkerhetsrådet, som han hevdet var ute av kontroll. «Dets handlinger undergraver dets eget Charter, og Menneskerettighetserklæringen og Genèvekonvensjonene. Hadde spørsmålet om sanksjonene kommet opp i FNs generalforsamling, ville det ha blitt forkastet med stort flertall.»

I en artikkel i den britiske avisen The Guardian høsten 2002 uttalte Halliday og von Sponeck at de var sjokkert over utsiktene til en ny krig i Irak. Som kjent kom det til omfattende demonstrasjoner verden over, men til ingen nytte.

Les også

Krigen mot IS

Den andre Gulfkrigen startet i mars 2003, da militære styrker, i hovedsak fra USA og Storbritannia, invaderte Irak. En internasjonal undersøkelse anslo at 100.000 mennesker døde som følge av 2003-invasjonen, og minst halvparten av disse var kvinner og barn. Dødsfallene var for en stor del forårsaket av luftangrep.

Ifølge en rapport i British Medical Journal ble 27 prosent av irakiske barn under fem år rammet av feilernæring og underernæring. World Food Programme kunne stille mat til rådighet, men Irak var blitt et av de vanskeligste land i verden for gjennomføring av nødhjelpsprogrammer.

Iraks barn er gjennom kriger og sanksjoner siden 1990-tallet blitt rammet av en humanitær katastrofe hvor ikke bare Saddam Husseins regime, men FNs sikkerhetsråd og en rekke vestlige land med USA i spissen har et ansvar.

Med Norge som leder av Sikkerhetsrådets sanksjonskomité for Irak i årene 2001— 2002 har den norske regjering fra den gang et spesielt ansvar. Ansvaret er desto større fordi man i årevis var blitt advart om hvilke konsekvenser krig og sanksjoner ville ha for sivilbefolkningen og i særdeleshet barna.

Publisert