Elise Løvereide.

Men. Et ord som markerer et skille mellom det som er politisk korrekt å si, for så å si det man faktisk mener. For det er akkurat men-et som bidrar til skamlegging av ofre i samfunnet og dets rettssystem, og til de pågående tallene og mørketallene av voldtekt. Tall som er svakt økende. 16. juli var det en ny overfallsvoldtekt i Bergen by. Offisielle tall viser at ca. ti prosent av norske kvinner blir voldtatt, og én prosent av menn. Enda flere blir forsøkt voldtatt, og mørketallene er store. På verdensbasis vil hver tredje kvinne bli utsatt for vold og/eller voldtekt i løpet av livet. Bare én av ti voldtekter blir anmeldt, og flertallet henlagt. Undersøkelser av gruppevoldtekter viser dessuten at ingen av guttene som var tilskuere til hendelsen hentet hjelp, anmeldte eller forsøkte å stoppe voldtekten.

Les også:

Forskning på holdninger til voldtekt gir et like forstyrrende bilde. Ifølge norske undersøkelser mente annenhver mann at kvinnen var helt eller delvis skyld i voldtekten hvis hun flørtet med overgriper på forhånd. I en annen spørreundersøkelse svarte 22 prosent av mennene at menn som tvang seg til sex ikke var fullt og helt ansvarlige for overgrepet.

En svensk undersøkelse av ungdommers holdninger til voldtekt avdekket at både jenter og gutter ga uttrykk for at kvinnelige voldtektsofre hadde en viss skyld i voldtekt. Den samme holdningen har manifestert seg hos kvinnelige jurymedlemmer i en norsk rapport. Hva sier dette om holdningene til kvinnens rett over sin egen kropp, og retten til å samtykke?

Les også:

Slike holdninger avslører en kultur som konsekvent flytter skyld eller deler av skyld fra overgriper til offer. Hvorfor anses det ikke som offerets skyld dersom man utsettes for innbrudd, drap, eller overfall på gaten? Dette sier oss at seksualisert vold er umåtelig knyttet til kjønn og maktstruktur, hvor «victimblaming» står sterkere enn blant noen andre voldsfenomener. Sosiolog Hannah Helseth skriver at disse holdningene gjenspeiler en skjev maktfordeling mellom kjønn, hvor mannens kropp er hans egen sak, mens kvinners kropper er «offentlige».

Synet på den offentlige kvinnekroppen som råder både i pornografien, prostitusjonen, TV-, reklame— og moteindustri henger utvilsomt sammen med vår kultur, holdninger og forståelse av voldtektsfenomenet. For ikke å snakke om den tradisjonelle tanken om at kvinners seksualitet er koblet til (familiens) rykte, skam og ære. Men voldtekt handler utelukkende om mangel på gjensidig samtykke.

Voldtektsbegrepet er sosialt konstruert og i stadig endring, forteller voldsforsker Rannveig Svendby. Ifølge Amnesty og Reforms undersøkelser definerte halvparten av menn i aldergruppen 45-60 vold mot kvinner som et samfunnsproblem, mens bare 23 prosent av de unge mennene gjorde det samme. - Terskelen for å begå overgrep er lavere enn før, sier elevinspektør Stig Hammersland til BA 5. juli: «Jeg har merket en holdningsendring hos gutter. Mange forstår ikke hva voldtekt er.»

Voldtekt handler utelukkende om mangel på gjensidig samtykke.

Debatten dreier seg sjelden om hvem som begår voldtekt. Rapporter viser at seksuelle overgripere oftere har konservative tanker om kjønn og seksualitet, i tillegg til en overbevisning om at menn har rett til sex. Forestilling om at mannen er overstadig opphisset og ikke klarer å styre seg - som samtidig på et vis «legitimerer» voldshandlingene - er ikke i tråd med forskning eller etablert praksis: «Samme hvem overgriperen er, kan jeg helt kategorisk stadfeste at det ikke handler om overkåte menn. Avmakt er et sentralt begrep, og voldtekt er en måte å demonstrere makt på», sa psykologen Ragnar Knærness som behandler overgripere til BT i 2007. I noen fotballmiljø (red.anm: i Øst-Europa) har voldtekt værtbrukt av og mot menn som et verktøy for ydmykelse og straff. Ettersom voldtekt handler om makt og dominans mer enn det handler om begjær, er bekledning irrelevant. Den samme maktdemonstrasjonen kommer også til uttrykk gjennom voldtektstrusler mot kvinnelige samfunnsdebattanter. Truslene er ikke konstruert av seksuelt begjær, men av behov for kontroll og makt.

Erkjennelsen av hvem voldtektsovergriperen er, og hvordan den skapes, blir neglisjert i voldtektsdebatten. Det gir et dårlig utgangspunkt for forebygging. Forebygging av voldtekt på gutters «bekostning» har nesten vært fraværende, og feministers påpeking av det møter store protester.

Samfunnet må ta på seg ansvaret med å lære barn og ungdom å respektere hverandre, og snakke om grenser. Skolen har en lang vei å gå når det gjelder informasjon om og forebygging av voldtekt. Vi trenger flere kampanjer som Kjernekar, som har til hensikt å redusere antallet festrelaterte voldtekter, rettet mot gutter.

De fleste menn voldtar ikke, og ser på voldtektsmenn med avsky. Men det er som regel kvinner som engasjerer seg i debatten. Voldtekt er blitt en sak som handler om jenter, hvor de skal lære å unngå bli voldtatt. Dette sa for eksempel politioverbetjent Bente Liland til BA: «Man må ikke sette seg i en tilstand som gjør en sårbar for å bli utsatt for overgrep.»

Les også:

Når samfunnet lærer jenter å «unngå» overgrep, innskrenker det deres frihet og utfoldelse. I praksis vil ikke jentene ha de samme mulighetene som gutter til å feste, flørte eller gå der de vil — fordi de må ta «forholdsregler». Det vil alltid finnes overgripere, men det betyr ikke at samfunnet eller mulige ofre skal tilpasse seg dem. Når det kommer frem at voldtektsutsatte ikke har tatt «forholdsregler» så flyttes deler av skylden automatisk til offer. I stedet for at overgripere har ansvar for sine handlinger, er det over halve befolkningen som må ta ansvar for å holde statistikken nede.

Voldtekt skjer på gaten, på fest, hjemme, i dagslys og i mørke. De begås av venner, bekjente, fremmede og familiemedlemmer. Det er med andre ord umulig å skulle unngå overgrep. De eneste som kan unngå dem, er de som har en evne til å utføre ugjerningen.

I en idealverden finnes ikke voldtekt. Men det beste vi kan gjøre med den verdenen vi har, er å la være å gi ofre og potensielle ofre ansvar eller delskyld for en alvorlig forbrytelse andre gjør mot dem. Dette er et samfunnsproblem hvor løsningen ikke rettes mot roten av problemet, men hvor man i stedet benytter snarveier. Vårt samfunns institusjoner har et ansvar for å lære unge ikke å voldta. Det er alltid den som voldtar som har skylden, punktum.

Saken er oppdatert i ettertid.