Ytringsfrihet, krenkelse og kjærlighet

Ingen steder ligger kimen til intoleranse, pompøs selvhøytidelighet og maktmisbruk nærmere enn hos de overbevist troende. De som mener å forvalte evige sannheter må alltid utfordres.

Nina Skauge, mor

Jeg vet ikke hva jeg mener om den nye ekteskapsloven, donorfar eller medmor. Tross mye fundering sliter jeg med å mene noe som helst. Tanken om familien som en gudegitt institusjon virker patetisk på en gjennomført tviler. Tanken om familien som historisk samfunnsinstitusjon gir mer mening, den maner frem bildet av Gerhardsen, bygging av landet eller Høyre og stabilitet. Men ingen av dem gir svar på de virkelig vanskelige spørsmålene.

Har barn rett til en far? Har vi rett til barn? Og hvilke barn? I mitt strev med å forstå er jeg så vinglete at jeg noen ganger er enig med siste taler, gjennom hele debatten. Kanskje er det for å dekke over egne intellektuelle begrensninger at jeg lurer på om det er riktig at vi i det hele tatt skal befatte oss med så vanskelige spørsmål. Men nå er ikke jeg filosof.

Ærlig og redelig valg Et ektepar jeg kjenner vurderte for noen år siden om de skulle bli støttekontakt for en gutt med funksjonshemning. De var gode mennesker, og barnløse, hun rektor på en barneskole, han godmodig og barnekjær. Etter lang tids vurdering valgte de å si nei. De hadde det så godt, kunne gjøre akkurat hva de ville, når de ville – å knytte seg til et slikt barn ville bringe noe ukjent, uforutsigbart og forpliktende inn i livet deres.

Et ærlig og redelig valg, og muligens helt riktig. Samtidig har jeg aldri kunnet fri meg fra den tanken at dette var et valg de ikke skulle overlatt til fornuften. De skulle kastet seg uti, for denne gutten ville antagelig tilført det behagelige livet deres noe nytt og spennende og utfordrende.

Ord kommer til kort Det tror jeg fordi jeg har en sønn med Downs syndrom. Men mine ord kom til kort, som de ofte gjør når jeg skal fortelle om ham. Jeg har lyst til å si at han har en ro i seg som det er underskudd på mange steder. At han er helhjertet til stede i øyeblikket når vi andre henger fast i det som var i går eller higer mot det som kommer i morgen.

At han bringer frem empatiske sider i den mest forherdede bussjåfør og slitne kassadame, der han står og fomler med pengene sine. Han konkurrerer ikke med noen og slåss ikke om noen sin plass. Han bringer frem godhet i folk. Kjærlighet. Det siste kan nesten ikke skrives. Ikke noe ord ser så dumt ut på trykk som «kjærlighet».

Å velge bort barn Hva har dette med den nye ekteskapsloven å gjøre? Ikke annet enn at det samme fremskrittet, den samme vitenskapen som har frembrakt donorsæd og medmødre, også har lagt til rette for å velge bort barn som min sønn. Og at begge saker reiser store etiske spørsmål og mobiliserer fronter av sterke meningsytrere; forskere med rapporter, akademikere med analyser og faguttrykk, politikere på stemmejakt, demonstranter med plakater, prester med plastfostre, krenkede særgrupper, journalister på jakt etter førstesider og TV-debattledere med sendeflater som skal fylles.

Jeg vil beskytte ham I debatten om tidlig abort tilhører min sønn og jeg en sånn særgruppe. Hans identitet er tvunget inn i en ufrivillig symbiose med ord som fostervannsprøve og abort. Modige uttalelser om å fjerne fosteret ved mistanke om Downs syndrom kan plutselig bli slynget mot oss fra TV-nyhetene når vi spiser middag. Før jeg rekker å få gripe fjernkontrollen har han fått med seg «fjerne» og «mistanke» og «Downs syndrom»? Jeg vil beskytte ham fra denne – for ham – helt uforståelige problemstillingen. Men det går ikke. Han har fått med seg nok av saken til å bli tenksom og taus. Og jeg må forklare. Etterpå vet jeg ikke hva han tenker, og kanskje er det meg selv som trenger beskyttelse mest.

Uhelbredelig tviler Jeg blir også trist når Ingunn Yssen legger inn høygiret i en TV-debatt og hamrer det gamle slagordet om kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Og jeg krymper meg når Karita Bekkemellem roses for sin friske og bramfrie stil når hun sier hun ville valgt bort et barn med Downs syndrom.

Samtidig vet jeg at Karita må få lov til å boble over av alt hun har i hodet, Aps kvinnegruppe må få følge i fotsporene til Gro, konservative kristne må få være imot at homofile koser seg i sengene sine, avisene må få skrive og nyhetene må bringe nytt. Ja, nettopp når spørsmålene er så store: liv og død, identitet og tro. Som uhelbredelig tviler er det lett for meg å mene at muslimer må tåle Muhammed-tegninger. Særlig muslimer.

Hvis vi skulle beskytte følelsene til gamle imamer kunne det blitt gøy. Eller følelsene til Finn Jarle Sæle og hans energiske frue. Eller kvinnegruppen Ottar. Ingen steder ligger kimen til intoleranse, pompøs selvhøytidelighet og maktmisbruk nærmere enn hos de overbevist troende. De som mener å forvalte evige sannheter må alltid utfordres. Ikke med hat, men med ord og tegninger. Ja, kanskje særlig med tegninger.

Lavmælte ytringer Debatten om Nina Karin Monsen har fått meg til å erkjenne at ytringsfriheten må ha videre grenser enn det som er godt for meg og min sønn. Og videre enn det som er bra for lesper og deres barn. Det er en vond erkjennelse. Særlig fordi det gir den slepne, Francis Sejersted fra Oslo vest rett i noe som helst.

Det er modig å stå frem og snakke høyt og voldsomt, og den siste tids støy har antagelig vært god for ytringsfriheten. Men har det vært like god for saken bak? Det er jeg ikke like sikker på. For når alle snakker i store bokstaver, hvor blir det da av de ytringene som ikke egner seg for spissformulering, som ikke selger førstesider? De som krever en annen type tilnærming – kanskje først og fremst evnen til å lene seg tilbake og se innover. Jeg tror der er noen sånne lavmælte ytringer. Og jeg tror ikke at vi kommer videre før også de får en plass.

Min sønns mot Herved en ytring som ikke skulle krenke noen. Den handler om min sønn, om hans mot. Om hvordan han hver dag møter oss. Stillferdig, tillitsfullt, smårampete, glad, trist, med smertelig visshet om egne begrensninger, men med overskudd til å se rundt seg, lytte, føle og tenke. Og så ville jeg si til alle som er så redde, at akkurat dette barnet har tilført meg grenseløs kjærlighet.

Kjærlighet! Hva byr du? Nei, kjør debatt.

ARKIVILLUSTRASJON: YNGVE STEENSÆTH