Mine foreldre gikk syv år i skolen, annenhver uke. Jeg, annenhver dag. Vi lærte å lese, skrive og regne. Men så kom Jonas. Dernest en digitalisert medierevolusjon som gav oss en globalisert, komplisert verden. Vi mistet bakkekontakten. Og vi hadde oljepenger.

Ansvar for egen læring

Jonas. I 1955 skrev Bjørneboe om gutten med dysleksi, dårlig ivaretatt av «salamanderlærerne» i den offentlige enhetsskolen. '68-erne tok ham til sitt bryst. Noe var galt. Skolen måtte endres. Gudmund Hernes og Arbeiderparitet innførte Reform 94. Så kom Reform 97. Alle skulle gå på treårig videregående. Yrkesopplæringen ble teoretisert. Inn med 6-åringene. Elevene skulle løse utfordringer sammen med andre; skulle læres til å ta ansvar for egen læring.

Vi opplevde alle reformene i praksis

Mine barn ble født i 77, 81 og 93. De hadde samme foreldre, samme skoler og i noen tilfeller samme lærere. Vi opplevde alle reformene i praksis. De to eldste ble bare «nappet i» av de nye reformene. Med en solid skolebakgrunn fra før Reform 94, sto de støtt gjennom skoletiden. Men vi merket en tydelig dreining mot mer prosjektarbeid og gruppearbeid til erstatning for individuell læring og prøvetesting. Den yngste fikk alle reformene midt i fleisen. Mens vi var oppsynsmenn, diskusjonspartnere og leksehørere til de to eldste, fant vi oss plutselig i lærerrollen til den yngste.

Fyll ut den stiplede linjen

Ved endringen av den gamle skolen mistet læreren mye av sin autoritet og makt. Forskere blåste inn nye læringsideer fra fjern og nær; de produserte nye skolebøker, nye læringsmetoder og nye læreroppgaver. Blyant og kladdebok ble nedprioritert, mens kalkulator og digitale hjelpemidler kom inn. «Hobbybøkene» kom. Ferdig trykket tekst. «Fyll ut på den stiplede linjen». Klasserommet ble omgjort til gruppearbeidsrom.

Klasserommet ble omgjort til gruppearbeidsrom

Noen har «stauket» mestringsforventningene nedover på klassetrinnene. Før var innlæringen av de fire regneartene, pluss, minus, ganging og deling forbeholdt barneskolen. Med enkle metoder, litt pugging og god tid, lærte de aller fleste dette, som tidligere generasjoner. Regning het det, selve grunnfjellet av det man trenger i voksenlivet. Det vi kalte for matematikk og alle dets regler ble introdusert på realskolen, da vi var moden nok til å forstå det nyttige i å erstatte tall med bokstaver. Med lærere som hadde studert «sitt» fag. Nå introduseres matematikkens tenkemåte med sine metoder og språk allerede på barnetrinnet. Forstår barna (og deres foreldre) dette nye? Er det her de faller av?

Mål, mål og mål

Skolen skrantet. Kristin Clemet og Høyre skulle rydde opp. Vår ungdom begynte på en demonstrasjonsungdomsskole for Kunnskapsløftet. Endelig, trodde vi. Men også her var det faglige dyttet nedover. Hypoteser, vitenskapelig metode og analyser som for meg var pensum på universitetet. Til tider var Internett den nye læreboken. Og så målstyringen i studieplanheftet for 8 uker i slengen: Periodemål, hovedmål, metodemål, sosiale mål, kompetansemål, vurderingskriterier og evalueringstabeller. Et dokument som må ha tatt lærerne en evighet å produsere, og som tok fullstendig pusten fra den unge. I en god lærebok har forfatterne skrevet et forord til hvert kapittel og en oppsummering. Lær eleven å studere forordene, la foreldrene «høre» ungdommen i oppsummeringen. Enkelt. Hvorfor i alle dager skal lærerne bruke sin tid til å finne opp kruttet på nytt, om og om igjen?

Periodemål, hovedmål, metodemål, sosiale mål, kompetansemål, vurderingskriterier og evalueringstabeller

Slik har skolen vokst seg til en innholdsmessig mastodont med et indre liv som få, om noen, har oversikt over. Hvem har for eksempel ansvar for at lærebøkene holder mål? Hvorfor holdes ikke skolenes mestringsresultater opp mot hvilke lærebøker som brukes, for å luke ut de verste? Jeg har sett noen grelle eksempler. I stedet for at lærerne stolte på sin egen kompetanse, har de latt seg dytte fra skanse til skanse og vært lojale som nyttige idioter, mens politikerne fortsatt virrer rundt, skylder på lærere og foreldre, og vet egentlig ikke sin arme råd.

Det samme alfabetet

«Men verden er blitt så mye mer komplisert, så også skolen». Det er den største feilslutningen til forsvar for ekspertveldets inntreden i skolen. «Kaoset» er kommet på innsiden. Elevene mister fokus på det elementære. For på de første klassetrinnene er det de grunnleggende lese-, skrive— og regneferdighetene som skal læres. Det er fortsatt de samme 29 bokstavene og de samme 10 sifrene det dreier seg om. I et TV-program om brenningen av Finnmark ble det sagt: «Det tristeste var å ikke få skolegang. Men, min søster hadde akkurat lært seg å lese, skrive og regne, så hun lærte meg». Så enkelt. Den gang. Nå ønskes en mastergrad.

I min historie nådde ungdommen endelig videregående. Plutselig kjente vi skolen igjen. Pensum i fokus. Grundig drillet. Kjente læringsmetoder dukket opp. Lærere som hadde studert «sitt» fag. Men jeg ble noe forundret. Etter det enormt oppblåste læringsinnholdet på barne- og ungdomstrinnet, kom de ut i enden av skoleløpet uten noen særlig flere kunnskaper enn på reallinjen på 70-tallet. Blant annet vi med engelsk, tysk og fransk. Nå kun to fremmedspråk.

Enda mer forskning

Og når det nye ikke virker kommer enda mer forskning og utprøving. Det suges penger ut av skolen. Den nye kunnskapsministeren skal pøse mer inn. Han skal til Nederland og Polen for å lære matte. Tøm oljefondet inn i skolen, men det vil ikke hjelpe. Etter ti år og 43 tiltak er skolen blitt 66 prosent dyrere, men PISA viser at vi står på stedet hvil i midten. Og media må slutte å rope på superlærere som Håvard Tjora som skaper sine egne læringsmetoder og lykkes. Alle lærere kan ikke være slik. I skolen må det ligge en enkel, strømlinjeformet læringsmetode i bunn, med gode lærebøker som bærebjelke. Så må den enkelte lærer gis albuerom til å utvikle sin egen kreativitet for bearbeiding av stoffet. Kun slik kan skolen bli robust. Elever (og foreldre) må akseptere at innlæring kan være kjedelig. Men med mestring kommer gleden. Still så krav til elevene slik at de oppdager sin egen mestring.

Tøm oljefondet inn i skolen, men det vil ikke hjelpe

Kunnskapsminister: Tør å gå imot ekspertveldet. Kast kremmerne ut av skolen. Kartlegg, før det er for sent, hvordan de gamle lærerne klarte å få de fleste syvåringene til å knekke lesekoden frem mot jul i 1. klasse. Test ut de gamle innlæringsmetodene, om ikke annet så på noen få skoler. Jeg skal gladelig kjøre mine barnebarn dit. La ungene få den samme enkle og gode skolen vi hadde. Jeg er sikker på at vi har lærere i verdensklasse, som kan skape gode, harmoniske mennesker. Nå er det skolens innhold som ikke virker.

Gi lærerne en sjanse. La skolen bli enkel igjen.